Anmeldelser

Å kjempe for egen sannhet

Søren Kierkegaard er en trofast følgesvenn i Vigdis Hjorths forfatterskap. Nå følges han av Freud og Jung. Romanen Arv og miljø er både nådeløs og lysende.

I Vigdis Hjorths forfatterskap er hennes eget liv et produktivt utgangspunkt. Hun endrer, dikter om, og gir biografiske elementer fiktiv ramme. Miksen av sannhet og fiksjon er Hjorths metode. Samtidig er skrivingen en pågående utforsking av smerte og sannhet. Skriving ses som konstant selvrefleksjon: «som et instinkt, en lindring, en måte å tenke og forstå, å finne ut av livet på, slik har hun overlevd,» tenker Nina Færøyvik i Fordeler og ulemper ved å være til (2005). Også i denne romanen er utgangspunktet for skriving «En uopphørlig utforsking, en nødvendig utgraving full av kortslutninger og ufrivillige hjemsøkninger.»

Relasjoner

Som ofte hos Hjorth, handler det i Arv og miljø om relasjoner mellom mennesker. Uenighet om arv setter i gang handlingen. Foreldrene deler ulikt. To av barna har vært mer til stede for foreldrene og deltatt i vedlikeholdet av familiens to hytter. Derfor skal disse to arve hyttene. Det skaper splid.

For jeg-fortelleren Bergljot handler det ikke om hyttearv, men årsaken til at hun ikke har vært til stede for de etter hvert gamle foreldrene. Teksten graver, spør, utforsker og forklarer at det var helt nødvendig for henne å bryte for tjuetre år siden - og nå, her hun er i dag, opprettholde bruddet. Bergljots versjon handler om krenkelse. Faren forgrep seg seksuelt mot henne da hun var barn, og denne opplevelsen, den ødelagte barndommen, fører til at hun handler slik hun må.

Arv og miljø

Vigdis Hjorth

Cappelen Damm

Roman

Tar opp 
sentrale tema 
i Hjorths forfatterskap.

Splittelse

Å kjempe for at en versjon av den felles familiehistorien skal aksepteres som gyldig på bekostning av de andres, skaper strid og splittelse. Samtidig kan ikke den krenkede legge overgrepet bak seg så lenge hennes historie ikke er anerkjent. Derfor kjemper den voksne Bergljot igjen for å bli trodd. Arvestriden får jeg-fortelleren til å forsøke å konfrontere hele familien samlet med at hun har blitt seksuelt misbrukt av faren. Hun avvises. Dermed blir krenkelsen dobbel, først er hun misbrukt, deretter blir hendelsen undergravet.

Når familien ikke tror henne, krever de samtidig at hun skal være en annen. For Bergljot er den tapte barndommen «en del av min eksistens.» Når hennes historie ikke respekteres, godtas heller ikke hun som menneske. Romanens store styrke ligger i at temaet er allmenngyldig. Alle har vi jo behov for å bli bekreftet av våre nære som den vi er - med vår sannhet. Familier består av enkeltindivider som opplever ulikt og som behandles forskjellig. Som voksne har søsken hatt helt ulike barndommer. Å anerkjenne hverandres historier er viktig, for gjennom anerkjennelsen skapes eksistens for en selv og for hverandre. Å møte hverandre med vilje til å lytte til den andres sannhet og klare å godta den andres gjengivelse som gyldig, er vanskelig i nære relasjoner. Ofte får vi det ikke til. Oftest er det kanskje nettopp slik Bergljot opplever.

LES OGSÅ: Når denne mannen kom på besøk smeltet selv staute bønder

Påta seg skyld

For å sette det på spissen: De vonde og smertefulle konfliktene oppstår nettopp når den ene parten er krenket i en grad som krever at den andre påtar seg skyld. At offerets versjon blir akseptert av den som har begått ugjerningen, er nødvendig for at den krenkede skal ha mulighet til å gå videre. Men nettopp like umulig for den skyldige, fordi å påta seg ansvaret ødelegger den skyldiges selvfortelling som skyldfri. Det er Hjorths store fortjeneste at den fortrengte og utviskete versjonen blir fortalt på en måte som angår oss alle. Det gjør romanen helt lysende i mine øyne.

Samtidig er den nådeløs. Viljeløst gjentas handlingsmønstre. Grenseoverskridende væremåter forplantes. Bergljot har tre barn. De lytter, de støtter, de blir bedt om å delta i julefeiringer og familiesammenkomster på vegne av moren for å lette presset på henne.

SPALTIST: Psykologene hadde fått mindre å gjøre om flere leste Roald Dahl

Tapt barndom

Moren snakker og drikker, trenger seg på med tapt barndom. Hennes kamp i arvestriden fører til at hun i sin væremåte overfor barna blir grenseløs. De mønstrene vi er innvevd i, er umulige å fri seg fra – ser det ut til. Dette er modig. Å våge å vise frem at det å være fri og handle fritt nesten er umulig, hever teksten til å handle om våre alles menneskelige vilkår. I hvilken grad vi kan handle fritt, i hvilken grad er det mulig for oss å frigjøre oss helt fra det vi er født inn i og oppvokst med?

Når valget om å bryte med familien fremstår som en nødvendig overlevelsesstrategi – og som likevel ikke fører til at hun blir fri og helet – aktualiseres de helt store temaene om i hvilken grad mennesket kan treffe eksistensielt frie valg. Søren Kierkegaard er en trofast følgesvenn i forfatterskapet. Nå følges han av Freud og Jung. Teksten er følelsesmessig intens og rasende, skrevet med hjerteblod og energi. Romanen er et foreløpig høydepunkt i et forfatterskap som stadig blir mer aktuelt. Kanskje blir romanen høstens viktigste.

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser