I Vigdis Hjorths forfatterskap er hennes eget liv et produktivt utgangspunkt. Hun endrer, dikter om, og gir biografiske elementer fiktiv ramme. Miksen av sannhet og fiksjon er Hjorths metode. Samtidig er skrivingen en pågående utforsking av smerte og sannhet. Skriving ses som konstant selvrefleksjon: «som et instinkt, en lindring, en måte å tenke og forstå, å finne ut av livet på, slik har hun overlevd,» tenker Nina Færøyvik i Fordeler og ulemper ved å være til (2005). Også i denne romanen er utgangspunktet for skriving «En uopphørlig utforsking, en nødvendig utgraving full av kortslutninger og ufrivillige hjemsøkninger.»