– Kan vi snakke litt om «den edle diktnings dunkle drue-klaser»?
– Ja, Herman Wildenvey hadde et språk som i dag virker både svulstig og arkaisk. Vi må tenke oss at han debuterte veldig ung og skrev hele livet – noe klaffet, og noe er blitt utdatert. Men en del av diktningen fortjener fortsatt oppmerksomhet, og uansett er det interessant å gå inn i det som i sin tid preget folkelesningen.
Det sier Vigdis Hjort, som nettopp har skrevet bok om Herman Wildenvey (1885-1959).
Den norske dikteren oppnådde enorm popularitet allerede fra debuten i 1907. Men nå blir han del av en ny bokserie fra Nasjonalbiblioteket som skal aktualisere glemte forfatterskap.
Popstjerne
– Er Wildenveys ett av dem?
– Han var ikke på pensum da jeg studerte litteraturvitenskap. Jeg ble utfordret til å gå inn forfatterskapet, og prøvde å tilnærme meg ham med et åpent sinn. Mye er leilighetsdiktning og tilegnet mennesker vi ikke lenger har noe forhold til. Slik sett har mye av forfatterskapet lite relevans i dag.
LES OGSÅ: Markante forfattere får egne litteraturhus
– Hva slags status hadde han i sin samtid?
– Han var en av sin tids store kjendiser. Når denne forførende mannen med den syngende stemmen kom på besøk, gjorde han sterkt inntrykk både på staute bønder og hormonfylt ungdom. Han var popstjerne, med sterkt kvinnetekke, sier Hjort.
Barnlig glede
Hun er selv en stor popstjerne innen norsk litteratur, og har vunnet en rekke prestisjetunge priser. Bøkene hennes er også oversatt til en rekke språk. Nå skal hun hjelpe oss å få øynene opp for opplagsvinneren Wildenvey.
– Hvor representativ var han for sin tids diktning?
– Han konsentrerte seg om det nære og ytre – og skjønne. Mange vakre formuleringer og blomstrende språk, det er lite friksjon og ingenting som lugger. Inger Hagerup, Arnulf Øverland og Rudolf Nilsen brukte til dels samme formspråk, men de utfordret og var samfunnskritiske. Wildenvey ville ikke befatte seg med det ubehagelige og heslige. Etter 1. verdenskrig ble de fleste kunstnere revolusjonære i uttrykket, – mens Wildenvey fortsatt dusjer oss i søvn med vakre fraser.
– Du begynner distansert, men opparbeider en viss entusiasme?
– Når jeg slutter å irritere meg, kan jeg gi ham honnør for den barnlige gleden over det nære og vakre. Og det er noe syngende og livsbejaende i diktene, han var rusa på livet. Forholdet til naturen kan vi lære av, når vi i dag er i ferd med å ødelegge den.
LES OGSÅ: Nå blir Peer Gynt kvinne
