Denne uken ville forfatter Roald Dahl fylt 100 år. Bøller og djevelske lærere har fostret mannen bak tidenes gøyeste barnebøker, og makabre skrekkhistorier til pass for de voksne. En personlig favoritt er den skrekkinngytende overlærer, Frøken Trunchbull, i boken Mathilda.
Her beskrevet under første møtet med førsteklassingene på skolen: «Trunchbull kastet seg fram og grep tak i flettene til Amanda med høyrehånden sin og løftet den lille piken rett opp fra bakken. Deretter begynte hun å svinge henne rundt og rundt hodet, fortere og fortere, mens Amanda skrek som en stukket gris.»
LES OGSÅ: «Med disse låtene er Sigvart Dagsland best i landet»
Bøller og demonlærere
En barndomsvenninne har uhelbredelig angst for fellesdusjer. Den kommer fra den gangen barneskolens Frøken Trunchbull fersket henne i å bryte regelen om å avslutte dusjen med iskaldt vann etter svømmetimene. Da hun snek seg ut av den syndig varme dusjen, grep en iskald hånd tak i overarmen, heiste henne opp, inn under dusjen, vridde spaken lengst mot blått og satte på vannet. Etterpå brukte skolens snille «Frøken Honey» en halvtime på å roe henne til sans og samling igjen, mens vi som var skjelvende vitner erindrer frykt, beven og masse hyling i garderobeakustikken.
Hvis vi skyver skrekken til side et øyeblikk, tar et steg ut og ser denne episoden med Roald Dahl som forteller, så blir det gøy. Roald Dahl har selv opplevd både bøller og demonlærere, oppgir selvbiografien hans Gutt, så her er nok å inspireres av.
I dag hadde Frøken Trunchbull fått foreldre på nakken for å skremme lille Jørgen til skolevegring og fått Tine-Katrine til å begynne å grine. De er utrydningstruede, disse lærerne som herder det mentale immunforsvaret til generasjonenes små tulipaner.
LES OGSÅ: Har du lyst på noe nytt? Ikke noe problem, det er bare å brenne det du har
Vegard i sjette
Uten dem hadde Roald Dahl manglet en motsats til favorittlæreren, Frøken Honey. Uten Trunchbull, var det ingen Frøken Honey kunne hente for å få bistand da klassen bråkte og terroriserte henne til maktesløse tårer. Et smekk med pekestokken, så holdt vi kjeft helt til jul. Så slapp Frøken Honey å miste status som snill ved å gjøre det selv. Uten Trunchbull-ene hadde vi aldri lært at barn utmerket kan brukes som svamp for å vaske tavla. Som vi så den gang «Vegard i sjette» satte to streker under feil svar på regnestykket. Med hår og ansikt hvitt av kritt sutret han ut i friminuttet, og jeg skal si vi pugget gangetabell til matten neste dag. Jeg erfarte selv at det å bli båret inn til rektor etter ørene stimulerte moralen tilstrekkelig til aldri å kaste en snøball igjen.
Hva får vi uten disse som utøver tyranni mot alle andre enn seg selv?
For det første får vi lærere som psykologiserer seg utbrente, etter først å ha pugget bøker om å være forståelsesfull for de sarte barnesjelers sårbarhet. For så å bruke krefter på å selvkontrollere seg selv til ikke å brøle lille Jørgen til lydighet. I hvert fall ikke uten først å vurdere fram og tilbake hvorvidt hans manglende vilje til å sitte pent kan skyldes skilsmisse i hjemmet, eller hva pokker de feite bøkene om barnepedagogikk måtte liste opp av ting å ta med seg inn i klasserommet.
Roald Dahls Matilda
Lille Olemann slipper å forfalske foreldrenes underskrifter på prøver med Lite godt. Han søker isteden til mor, og før læreren aner ordet av det står Frognerfru Ebeltoft og smeller at «som lærer er du ansvarlig for at min lille engel blir hjernekirurg innen fylte tjuefem». Overlege Olemann gliser og rekker tunge. Hvis hun snakket sånn til Trunchbull, hadde hun selv blitt svingt rundt etter minkpelsen.
Først og fremst hadde Roald Dahl hatt lite å skrive om. Og min fellesdusjtraumatiserte venninne og svampmisbrukte Vegard, hadde aldri hatt Matilda å ty til for å mildne traumene med latter.
LES OGSÅ: Slik påvirker terroren oss - selv om den er langt unna