«Hvor fort kan man bli fremmed i sitt eget hjem?», spør Iŋgá tidlig i svensk-samiske Elin Anna Labbas første roman. «Fort», er svaret, «det kunne skje over en natt».
Når Iŋgá, mora Rávdná og Tante Ánne ankommer landsbyen de migrerer til hver sommer, ligger hele deres verden under vann. Først virker de poetiske skildringene av bjørkeskogen som har blitt til en sjø og bekkene som har blitt til undervannsstrømmer, som scener fra en drøm. Men ganske snart blir virkeligheten tydelig.
---
Roman
Elin Abba Labba
Dra ikke til havet
Oversatt av Erik Krogstad
358 sider, Pax forlag 2025
---
Ingen Alta-aksjon i Sverige
I overgangen til det moderne samfunnet blei flere samiske landsbyer i Sverige ofra, da behovet for kraft førte til utbygging av store demninger og vannkraftanlegg. Alta-aksjonene på 1970-tallet var en protest mot en tilsvarende i trussel i Norge, og refereres til i Labbas roman som en type folkemønstring de savna i Sverige. For Iŋgá og sin lille familie er kampen mer eller mindre privat, og romanen følger hvordan de håndterer enorme omveltninger i sitt daglige liv.
Utover dette tids- og stedsspesifikke bakteppet skildrer Labba en generasjonskløft som vokser seg større mellom mor og datter. Samtidig berører hun sentrale dilemmaer rundt vern av natur og menneskelige verdier som står opp imot en tilsynelatende ustoppelig samfunnsutvikling. Det gjør at Dra ikke til havet gir en uhyggelig gjenklang i våre tider. Romanen vokser utover sine bredder og er et vitne om menneskets overlevelsesevne.
Vaklende fundament
Mens jeg leser om Iŋgás familie som må flykte fra den undersjøiske gammen, og deretter lovstridig bygger seg et «ekte» hus med fire vegger lenger oppå fjellet, kommer jeg til å tenke på bibelverset om den kloke mannen som bygger huset sitt på fjellgrunn, og den ukloke som bygger på sandgrunn.
Når Iŋgás standhaftige mor Rávdná bygger, er det av nødvendighet. Brev fra det offentlige viser hvordan de har liten, eller ingen, valgfrihet i hvordan de skal bygge og bo – et nomadisk folk er ikke i stand, hevder myndighetene, til å bo fast, de skal ha midlertidige boliger, uten vinduer og hjørnevegger. De nektes lån og tvinges samtidig til å etablere seg på nytt, igjen og igjen, ettersom demningene stegvis tar over områdene deres. Uansett hvor de bosetter seg, er det som om fundamentet blir til sand.
Å ha et hjem – det helt essensielle behovet – er under konstant press, og Labba skriver effektivt fram en psykologisk uro. Uroen er ikke så mye festa til hovedpersonene i boka – de har mer enn nok å stri med enn å gi seg hen til eksistensiell grubling. Snarere ligger uroen i meg som leser, da jeg hele romanen gjennom frykter utviklinga rundt dem.
Det virker umulig å lese om landsbyer som legges under vann og skoger i brann uten å tenke på vår egen samtid
Unngår det sentimentale
Til å begynne med savner jeg mer dybde i særlig Iŋgás erfaringer, men så kommer det gradvis mer til syne hvordan den usikre oppveksten former hele livet hennes. Når vi først møter henne, er hun i overgangen mellom barn og ungdom, en overgang som seinere omtales som ikke-eksisterende. Hun blir brått voksen denne sommeren.
Mot romanens slutt er hun i femtiårene og har måttet ofre det meste – hun har strøjobber om vinteren og hjelper mora om sommeren, ønsket om å lære seg «storspråket» bedre eller kjøpe seg en vevstol er som fjerne drømmer. Men sorgen beskrives ikke med et sentimentalt språk; det er bare et faktum.
Den psykologiske nøkternheten i Labbas personskildringer blir dermed et overbevisende grep i en virkelighetsnær historie. Ved romanens slutt løfter likevel Labba fram oppofrelsen når hun takker «alle dere som setter drømmene deres til side for å vokte det vi har igjen».
La sjøen leve
Et særtrekk ved boka er levende naturbeskrivelser – bokstavelig talt. Samenes forhold til jorda, dyra, sjøen og fjellet skildres gjennomgående som en iboende del av deres liv. Slik blir den ytre trusselen fra storsamfunnet et spørsmål om liv og død på et større plan enn enkeltmenneskets hverdag. Det virker umulig å lese om landsbyer som legges under vann og skoger i brann uten å tenke på vår egen samtid.
Jeg tror dette er helt bevisst fra Labbas side, og ved å vise til historiens faktiske hendelser, maner hun fram en bevissthet rundt hva som skjer og kan komme til å skje med våre hjem og liv. For personene i boka er ikke bare utsatt i kraft av å være samer, de er også fattige og nederst på stigen når det gjelder status og makt.
Labba vier stor plass til detaljerte beskrivelser av det daglige arbeidet og hvordan de finner egne veier ut av nøden, og det er tilfredsstillende å lese. Dette er imidlertid en lang roman, og noen partier bærer preg av å være gjentakende, og slik virker langdrygt. Likevel er det nok intensitet til å bære gjennom disse partiene, og særlig i andre halvdel er det et jevnt driv.
Dette er en lang roman, og noen partier bærer preg av å være gjentakende
Himlenes sang
Iŋgás personlige oppofrelser framstår som nødvendige, men Labbas budskap retter seg mer mot kollektivet. Når politiet river ned lavvoene som en liten gruppe har satt opp i protest mot nye utbygginger, setter først én, deretter flere, i gang med en joik. Rávdná skammer seg først: «Det var bare en tynn, liten sang. Liten og uanselig.» Men tross skammen, er sangen det vakreste hun veit:
«Joik var musikk som hørte sammen med vinden, jordens tilblivelse og barns fødsler. Den var et spedbarns første skrik og tonene når man sprang en steinfri sti ned fra fjellet. Samme hva folk måtte si, så hadde den vært himlenes sang, ikke djevelens. Og det var ikke musikk, som folk syntes å tro. Joik var bønn.»
Bønnen lyder kanskje liten og uanselig i denne landsbyen, men håpet i fellesskapet er stort i Labbas roman.