---
Film
No Other Land
Norsk-palestinsk dokumentar
Regi: Basel Adra, Rachel Szor, Hamdan Balal og Yuval Abraham
1 t. 35 min.
Aldersgrense: 15 år

---
Dokumentarfilmen No Other Land blei filma ferdig omtrent samtidig med terrorangrepet den 7. oktober 2023 og starten på den etterfølgjande krigen mellom Israel og Hamas. Mens krigen i Gaza har halde fram og halde fram, har filmen vore vist på festivalar rundt ikring i verda, også her i Noreg. Først no får den norsk-palestinske filmen ordinær norsk kinopremiere, ikkje lenge etter den ferske nominasjonen til Oscar for beste dokumentar, og ikkje lenge etter at det omsider er blitt inngått våpenkvile mellom Israel og Hamas.
Våpenkvila åleine gjer likevel ikkje livet lett å leve for den palestinske befolkninga i Midtausten. No Other Land tek oss med til eit bestemt område på den sørlege Vestbreidda, kalla Masafer Yatta. Området har vore under israelsk kontroll sidan 1967, og i 1981 gjorde den israelske hæren det til militær sone – regulert som treningsområde for tunge stridsvogner.
Det er dette landområdet som står i sentrum for dokumentaren, heimstaden til hovudperson og regissør Basel Adra. Han er som vi kan forstå sterkt knytt til området, der familien og slekta hans har budd i lange tider. Ikkje noko anna land kan erstatte barndomsheimen, jamfør tittelen. Faren driv den lokale bensinstasjonen, i ei bygd der dei fleste framleis livnærer seg som gjetarar. Sjølv bygger Basel seg opp i skjeringsfeltet mellom journalistikk og aktivisme, med dokumentarfilmen som eit karrieremessig høgdepunkt.
Kjempar for eit verdig liv
Moglegvis vil publikum for ein film som dette ha ulike politiske standpunkt, sympatiar og antipatiar i forhold til Israel og Palestina. Dei som måtte ønske seg ein kjølig og nyansert analyse av israelsk militærverksemd og nybyggarpraksis må gå ein annan stad. Det «No Other Land» både ønsker og klarer er å gi oss innblikk i den fortvilte kvardagen til palestinarar som bur på ein stad der den israelske hæren ikkje ønsker at dei skal bu.
Det er vanskeleg å vere urørt av ein situasjon der bulldosarar meiar ned heimen din med jamne mellomrom. Filmen krinsar rundt den stadige kampen for tilværet i Masafer Yatta og korleis innbyggarane kjempar vidare for eit verdig liv sjølv når alt ligg i ruinar og dei må flytte inn i holer for å ha tak over hovudet.
Ikkje minst blir vi kjende med den unge mannen Basel og familien hans. Det første minnet hans, frå han var fem år, er at faren hans blei arrestert. Sidan blir faren arrestert ei rekke gonger, og soldatane er tidvis på utkikk også etter den unge fyren som stadig driv og filmar dei. Dokumentarfilmen viser oss likevel ikkje eit IDF (den israelske hæren) som jaktar folk som dyr, men soldatar som utfører ordrar som er bestemt på høgare hald. All byggeverksemd i Masafer Yatta blir rekna som ulovleg, og derfor må bygningane rivast – sjølv når det er snakk om ei skule for små barn.
Det er vanskeleg å vere urørt av ein situasjon der bulldosarar meiar ned heimen din med jamne mellomrom.
— Alf Kjetil Walgermo
Tett på menneska
Eit besøk frå Tony Blair, den tidlegare statsministeren i Storbritannia, maktar ikkje meir enn å stoppe bulldosarane midlertidig. Over mange år opplever innbyggarane i Masafer Yatta det dei skildrar som ei langsam øydelegging. Det er liten grunn til å problematisere opplevinga deira. Å halde liv og verdigheit oppe under slike forhold er ualminneleg tøft.
Hovudspennet i filmen går frå 2020 til 2023, der han undervegs tangerer nyheitsbiletet frå Vestbreidda. Masafer Yatta er ikkje ein ukjent stad for verda, men kanskje har vi ikkje komme så tett inn på menneska som bur der før i denne filmen.
Ein av innbyggarane der, Haroun Abu Aram, blir skoten av ein israelsk soldat og ender som lam. Då han døydde to år seinare, blei dei skrive om i israelske medier som Haaretz og The Times of Israel. I «No Other Land» kjem vi heilt inn på golvet i stova hans, der han ligg urørleg dag ut og dag inn mens mora håper at Gud skal hente han heim, så han skal få sleppe lidinga. «Dei skaut sonen min rett framfor meg», er vitnesbyrdet hennar. IDF hevdar at det var eit uhell. Det er ikkje palestinarane i Masafer Yatta samde i.
Jødisk medregissør
Dokumentarfilmen viser oss elles at det finst ulike syn på israelsk politikk og militærverksemd blant israelske jødar. Yuval Abraham er både medregissør av filmen og Basels kamerat, og er med både i kvardagspraten og i dramatikken som kompisen hans opplever. I venskapen deira ligg det store håpet i filmen – draumen om fred og venskap mellom folka i Midtausten. På eit tidspunkt blir likevel Yuval åtvara av ein annan av innbyggarane i Masafer Yatta: Det er ikkje sikkert at det er trygt for han å vere der lenger, med tanke på all øydelegginga som landsmennene hans forårsaker.
Basel sjølv og familien hans legg aldri noko skyld for det som skjer på israelske Yuval frå Be’er Sheva, der Bibelens Abraham i si tid slutta ei pakt med Abimelek over ein brønn med vatn. I «No Other Land» blir brønnane til palestinarane i Masafer Yatta fylte med sement og vassleidningane skorne av. Det står som metaforar for ei pakt av eit ganske anna slag, ei kynisk og livstruande handling for å tvinge menneske bort frå landområda sine.

Kampen om land
Den langvarige og innfløkte konflikten i Midtausten er i stor grad knytt til spørsmålet om land: Kven eig landet, kven har retten på si side? No Other Land lar det ikkje vere tvil i spørsmålet om kven som har retten til å bu i Masafer Yatta. Det er ein hard kamp å bli verande – ein kamp som mot slutten av filmen heller ikkje levnar palestinarane særleg stort håp.
Den langvarige og innfløkte konflikten i Midtausten er i stor grad knytt til spørsmålet om land: Kven eig landet, kven har retten på si side?
— Alf Kjetil Walgermo
No Other Land er ein sterk dokumentar frå eit ufredeleg område av verda. Kven veit om det i framtida kan bli press også for oss som lever i nordlegare strøk å behalde råderett over landet vi bur på?
Den Oscar-nominerte dokumentarfilmen, der norske Bård Kjøge Rønning og selskapet Antipode er inne som produsent, har ein solid sjanse til å hente heim den gylne statuetten. Men det er underordna. Først og fremst gir han oss ein dugeleg tankevekkar. Det er vanskeleg å rette blikket bort.