Anmeldelser

En families forfall

ANMELDELSE: Tysk brakdebut er på sporet av tidsånden. Og det holder nesten helt inn.

Før jeg begynner å lese zeitgeist-romanen Familien Schönwald av tyske Philipp Oehmke truer Donald Trump med å kjøpe Grønland. Da jeg starter å lese romanen blir Trump innsatt som president og benåder blant annet 1500 kongress-stormere. Midt i lesingen taler årets modigste biskop makten midt imot, og når boken er ferdig lest har Elon Musks nazi-hilsen blitt diskutert frem og tilbake på absolutt alle plattformer.

Hvordan fungerer satire i slike tider?

---

Familien Schönwald

Roman

Philipp Oehmke

Familien Schönwald

Oversatt av Ute Neumann

495 sider, Bonnier Forlag 2025

---

Den sentrale familien

Philipp Oehmke (f.1974) viser fra første setning et særdeles anlegg for å sette sammen de helt riktige mengder ingredienser Trump-virak, metoo, klasseskiller, rasisme, identitetspolitikk, kulturkrig, pandemi, nazioppgjør, nasjonal identitet, woke og generasjonskløfter i sin debutroman Familien Schönwald.

Familien har alltid stått sentralt i litteraturhistorien som et prisme for tidens skiftninger. Bare tenk på den tyske mesteren Thomas Manns mesterlige og ironiske roman Familien Buddenbrooks (1901), med den pregnante undertittelen En families forfall, om en families verdisyn som endres av tidens skiftninger – fra borgerlige hardtarbeidende kjøpmenn, til livsfjerne og drømmende kunstnere. Og Mann spøker ikke bare litt i kulissene til debutanten Oehmke.

Frydefull romanåpning

Familien Schönewald åpner med at Karolin har invitert hele familien til den gentrifiserte bydelen Kreuzberg i Berlin, til åpningen av sin skeive bokhandel, som hun har fått finansiert ved hjelp av forskudd på arven etter sin morfar. Fra Köln kommer de borgerlige foreldrene hennes; Ruth som ga opp sin strålende karriere som forsker på nettopp Thomas Mann, og den pensjonerte statsadvokaten Harry. Storebroren Chris kommer ens ærend fra New York, hvor han har fått fyken fra sin litteraturprofessor-stilling, og overraskende har funnet en ny måte å ta i bruk stjernenummeret sitt om postmoderne litteraturteori som MAGA-ideolog. Mens den yngste i søskenflokken, matematikkgeniet Benni, gjør som vanlig det som skaper minst reaksjoner. Nemlig ingenting.

Da en gruppe av Kreutzbergs unge, flerkulturelle instagram-aktivister går til angrep på bokhandelen i protest mot nazipengene som de mener har finansiert den, begynner romanens sirlig oppsatte dominobrikker å falle.

Den frydefulle starten på romanen treffer så klokkerent at det er fristende å tenke at her har vi med en debutforfatter som ikke bare har Thomas Mann under huden, men som også er av et Jonathan Franzens-kaliber – som med et satirisk glis evner å flette sammen tidens mange løsrevne tråder, samtidig som han har et talent for å se rakt inn i karakterenes svakt opplyste mørke.

Thomas Mann spøker ikke bare litt i kulissene til debutanten Oehmke

Fra akademisk stjerne til MAGA-ideolog

Dessverre erstattes sammenligningen med Franzen, litt under halvveis i romanen, med en lurende følelse av å lese en slags blek imitasjon av Franzens store roman Korrigeringer (2001) – om prøvelsene til familien Lambert som møtes en siste gang, for å feire jul sammen som en kjernefamilie. Det er selvfølgelig lov til å nikke, referere og låne vilt av store helter uten at en gjør seg til en simpel imitator. Og i den første halvdelen av Familien Schönwald fremstår Korrigeringer som et forbilde for Oehmke som virkelig gir han kraft til å tenke sjæl.

Dette kommer tydeligst til syne i delene om Chris, og hans reise fra fallert professor-stjerne til suksessrik MAGA-ideolog. Satiren, som både rammer Chris manglende selvinnsikt i hvordan han, på en og samme tid, både uthuler seg og utvikler seg i møte med egen suksess som foraktfull ironiker er plettfri.

Analysene om hva som driver menneskene øverst i MAGA-bevegelsen – som ikke akkurat handler om politisk overbevisning, ironien som gjennomsyrer disse og de tillærte bøllete metodene de bruker, er høydepunkter i romanen – som både gir interessant innsikt og herlig underholdning.

Mister piffen

Men det er som Oehmke mister piffen midt i romanen. Han virker sliten av hele satiren.

Analysene av Tyskland som et land som fortsatt er delt mellom øst og vest, generasjonskløften mellom de som vokste opp i etterkrigstiden og den nye generasjonen som aldri har kjent til krig, det borgerlige Tyskland, rasisme og identitetspolitikken, framveksten av ytre høyre og det manglende oppgjøret med krigen. Alt dette er slappere enn blikket på USA.

Tidsånden tar mer og mer form som markører, og er ikke lenger gjenstand for den avslørende satiren og røffe kjærligheten som i et øyeblikk gjorde Philipp Oehmke til svirebror med Franzen, og en litterær etterkommer av Thomas Mann.

Det er som Oehmke mister piffen midt i romanen

Blir unnvikende

Tilbake sitter leseren med en dysfunksjonell familie med tilknytningsproblemer – og en roman som ender med å bli like unnvikende til tidsånden i Tyskland - som moren Ruth, som nekter å gå i dybden på hvor delaktig hennes far var i nazismen under krigen.

Og det er jo egentlig forståelig. For satire er tungt arbeid når selve tidsånden er satirisk.

Hilde Slåtto

Mer fra: Anmeldelser