Anmeldelser

«Bare» underholdning

ANMELDELSE: Kan musikalsjangeren si noe fruktbart om verden i 2025?

En ny trend har for lengst truffet verdens lerreter: I skrivende stund går seks musikalfilmer på kino – de fleste av dem er for hele familien. Men når den tretten ganger oscarnominerte Emilia Perez har premiere denne uken, kaster den seg inn i en ny bølge av lerret-syngespill.

Sjangeren har stort sett holdt seg innenfor tradisjonelle rammer - som i Disney-filmer, artistbiografier og versjoner av sceneoppsetninger, men i de siste årene har filmer med sangnumre blitt brukt til å problematisere: I Joker Folie a Deux settes ensomhet og notorisk berømmelse under lupen ved hjelp av en sviskeparade med kjente showlåter. Årets filmfestival i Tromsø satte opp nyere musikaler om aktiv dødshjelp (They Will Be Dust), transkjønnet kjærlighet mellom en hacker og en gruvearbeider (Neptune Frost) og om livet etter en naturkatastrofe (The End).

En stor sjanger

Musikalenes forrige storhetstid var på 1930-tallet, som en konsekvens av lydfilmen – og det er lett å tenke seg at sjangerens lettlevde virkelighetsflukt fungerte som et avbrekk fra Den store depresjonens dyrtid, inflasjon og arbeidsledighet.

Det er kanskje å en overdrivelse å si at musikalen er great again, men det er verdt å merke seg at sjangeren både er vid og eksperimenterende – den flykter fra virkeligheten og kommenterer den – alt ettersom man ser Vaiana 2 eller Emilia Perez.

---

Film

Emilia Perez

Thriller, Musikal, Krim, Komedie

Director: Jacques Audiard

Med: Selena Gomez, Zoe Saldana, Karla Sofía Gascón

132 minutter, Frankrike 2024

---

Musikalske stereotypier

Men hvor dypt kan en musikal egentlig dykke i samfunns- og sjelslivet?

Da han ble forespeilet en filmatisering av romanen American Psycho tidlig på nittitallet, skal forfatteren Bret Easton Ellis ha uttalt at det i så fall måtte bli en musikal. Ifølge Ellis deler musikalsjangeren nemlig mange av psykopatens særtrekk; de er innsmigrende, overflateorienterte, selvdyrkende og baserer seg på prestasjon og lettvinn manipulering av følelser.

Et umiddelbart show-uttrykk skreddersydd dagens amerikanske makthavere, kunne man sagt.

Emilia Perez følger en ambisiøs, meksikansk forsvarsadvokat som får et omfattende oppdrag: Bistå en kartellboss i en kjønnsskifteoperasjon og skaffe en ny identitet. Og deretter: Hjelpe henne med å kartlegge og oppklare landets utallige kartell-relaterte bortføringer og drap.

Sangnumrene understreker rollefigurenes håp, fortvilelser og dilemmaer; om livet som var og om det som kommer.

Joker

Sang fremfor analyse

Filmen har fått kritikk for fremstillingen av transpersoner og av Mexico og for den «lette» behandlingen av et nasjonalt traume. Det går an å si seg enig, men kanskje det er slik at filmen leker med disse stereotypiene? Det gis ingen annen forklaring på tittelpersonens snuoperasjon fra «slem» til «snill» utover at hun har blitt kvinne. Sangnumrene prioriteres høyere enn sjel og analyse.

Man får utbytte av Emilia Perez på nesten samme måte som man får utbytte av en musikal på Broadway, West End eller Folketeatret: Det er tablåene og musikken som må nytes, ikke realismen eller «budskapet». Slik kan man gi Easton Ellis rett: Musikaler handler om prestasjon og er lite egnet for komplekse fortellinger med komplekse mennesker.

Kanskje disse brede penselstrøkene er trekk ved vår tid? Samtidig: Karla Sofía Gascóns oscarnominerte hovedrolle minner oss på at på at det kanskje finnes flere nyanser av menneskelighet og måter å oppfatte seg selv på enn det for eksempel Donald Trump postulerte i sin innsettelsestale. Mye tyder imidlertid på at det er nettopp musikalformen som hindrer Emilia Perez i å bli oppfattet som en «viktig» film.

Mye tyder på at det er nettopp musikalformen som hindrer Emilia Perez i å bli oppfattet som en «viktig» film

Falskt håp

Det betyr ikke at sjangeren er blottet for kraft eller samfunnsrelevans: Den amerikanske dokumentaristen Joshua Oppenheimer brukte musikalens virkemidler i den rystende The Act Of Killing (2012) – om folkemordet i Indonesia på 1970-tallet. Spillefilmdebuten The End (som foreløpig ikke har fått norsk kinodistribusjon) er en musikal om en oljemilliardær-familie som har forskanset seg i en bunker etter en klimakatastrofe.

«Musikalen er et erkeamerikansk uttrykk som bærer i seg et slags falskt håp», sa Oppenheimer da han viste filmen i Tromsø. Filmskaperen lar sangnumrene representere løgnene hovedpersonene forteller til seg selv: Det er løgnene som har ødelagt jorden - og på et mer mellommenneskelig nivå kan usannheter også gå utover vår evne til å elske hverandre.

Samtidig skinner det gjennom at Oppenheimer liker sjangeren på et estetisk nivå – selv om sangene i The End er «løgner», er de fremført med sjel og hjerte.

Bare underholdning?

Musikalene kan altså brukes til å uttrykke mer enn prestasjon, men de er ikke nødvendigvis mer nyanserike enn historier om superhelter og agenter som redder den vestlige verden fra hjerteløse despoter.

I 2013 ble American Psycho uroppført som en åttitallspop-drevet musikal på West End, til opphavsmannens fornøyelse. I den originale romanen fra 1991, blir Donald Trump referert til et utall ganger – dette er en gull-elskende og løgnaktig mann den mildt sagt overflateorienterte hovedpersonen beundrer.

Dette betyr selvsagt ikke at man bør unngå eller være varsom overfor syngespill. Svakheten og styrken ved musikaler er at de - stort sett - bare er underholdning. Nettopp derfor er de egnet til å få oss til å reflektere over overflatiskhet og lettkjøpte løsninger.

Perez
Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Mer fra: Anmeldelser