I barndommen var jeg fascinert av taket i Ål kirke, med kopi av middelaldermaleriene fra stavkirken. Jeg undret meg blant annet over en kvinne med blottede bryst som sto på høyre side av Jesu kors. Hun hadde hatt krone på hodet, men den var falt av, og det så ut som hun bøyde hodet i skam. Også de som torturerte Jesus opptok meg. De hadde blå ansikter, rare neser og spisse hatter.
Kvinnen som sto avkledd ved korset skulle forestille synagogen. Og torturistene hadde kjennetegn som skulle vise at de var jøder (selv om evangeliene sier det var romerske soldater som torturerte Jesus). Det forteller Margrethe C. Stang i en artikkel om jøder og muslimer i norsk kirkekunst i middelalderen. Selv om det ikke fantes jøder her i landet, fikk folk innprentet fordommer mot jøder. Antisemittismen har dype røtter i vår kultur.
---
Sakprosa
Sven Thore Kloster og Eivor A. Oftestad (red)
Stolthet og fordommer. Møter mellom jøder, kristne og muslimer gjennom 2000 år.
312 sider, Fagbokforlaget 2024
---
Konkrete møter
Bildet fra Ål kirke pryder forsiden av boken der Stangs artikkel befinner seg. Boken består av rekke spesialartikler fra norske forskere (og en dansk), som de to redaktørene Sven Thore Kloster og Eivor A. Oftestad tok initiativ til å samle etter en samtale under kastanjetreet ved Det teologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo.
Bokens styrke er nettopp at den ser på konkrete møter mellom religionene i sin historiske sammenheng, enten som fysiske møter, eller gjennom dannelsen av oppfatninger, fordommer og fiendebilder. Altfor ofte er diskusjoner om forholdet mellom disse religionene generelle og teoretiske. I praksis er møtene alltid preget av både økonomiske, politiske og kulturelle særtrekk som er spesielle for situasjonen. Det gir større forståelse å se på konkrete møter enn å lage generaliseringer om hvordan religionene er og forholder seg til hverandre.
Bli venner
Redaktørene uttrykker et formål med boka. De vil klargjøre fordommer og vise eksempler på det som er felles. Dermed kan stoltheten over egen tradisjon kanskje suppleres med at man også kan sette pris på hverandre.
Det klareste eksemplet på en slik holdning er sluttkapitlet der Kloster skriver om felleserklæringen fra pave Frans og den muslimske lærde sjeik Ahmad al-Tayeb fra 4. februar 2019. Han beskriver hvordan denne erklæringen har sin forhistorie både i utviklingstrekk i den katolske kirke og i den muslimske verden, men også i et personlig vennskap mellom de to religiøse lederne. De to skriver om «vår felles tro på Gud» og sier at mangfold i religion er Guds vilje.
Kloster peker på at felleserklæringen også bygger på at en tro på at religion er svar på de ufordringene verden står overfor, og som de mener for en stor del er skapt av en gudløs kultur. Men dermed blir noen holdt utenfor det fellesskapet de formulerer. Det gjelder for det første den sekulære verden. Men det gjelder også jødene, som ikke nevnes som forbundsfeller. Dermed skaper de nye skiller, og muslimers og kristnes anstrengte holdning til jøder blir indirekte bekreftet.
Holdningsendring
Et annet eksempel som ofte trekkes fram på en fredelig sameksistens mellom de tre religionene, er Spania i middelalderen. Det gjaldt både under muslimsk og kristent styre. Men fra midten av 1300-tallet kom et omslag, der de kristne styresmaktene ble mer og mer fiendtlige særlig mot jøder, men også etter hvert mot muslimer. Det endte med at jødene ble utvist fra landet i 1492 og muslimene 1609-11. Historikeren Harald Endre Tafjord prøver å utforske bakgrunnen for denne endrede holdningen.
Han peker på økonomiske nedgangstider og sosial uro som skapte større motsetninger i samfunnet, men også på en tiltakende religiøs propaganda mot jøder fra deler av kirken. Han mener at økonomiske motiv var viktige når brede samfunnslag ble trukket med i motstanden mot jødene, men at det også utviklet seg ideologiske forestillinger om jøder som rase (forestillingen om det rene blodet).
Bokens styrke er at den ser på konkrete møter mellom religionene i sin historiske sammenheng
Betinget toleranse
Siden holdningsendringen er Tafjords tema, skriver han ikke mye om den mer tolerante situasjonen i tiden før. Han nevner at da de kristne erobret det muslimske riket utover på 1000-tallet, overtok de for en stor del det systemet muslimene hadde for å forholde seg til de andre religionene. Grovt sett handlet det om at de ble tolerert og fikk utøve sin tro noenlunde fritt, men at de til gjengjeld måtte akseptere en underordnet og diskriminert status.
Men det slår meg at dette er eneste sted hvor boken er innom en situasjon der de kristne er i mindretall. For den muslimske toleransen i Spania hadde en forhistorie. Det visigotiske riket som muslimene erobret i 711, var et kristent kongedømme. Det muslimske styret gjorde altså det kristne flertallet til et mindretall. Hvordan og hvorfor skjedde det?
Kristne som minoritet
I boken møter vi bare kristendommen som mektig flertallsreligion. Etter min mening gir det en uheldig slagside. Vi har nettopp opplevd en nær utryddelse av de kristne i flere muslimske land, og debatten er intens om dette skyldes islams innebygde aggresivitet eller de politiske forholdene som ble skapt av Vestens krig mot terror. Nettopp derfor ville det vært på sin plass i en bok om religionsmøter å belyse eksempler på kristnes situasjon som minoritet under muslimsk dominans.
Når det ikke er noen slike artikler i boken, antar jeg det ikke skyldes bevisst redaksjonell utelatelse, men at det ikke er mange norske forskere som arbeider med problemstillingen. Men det er jo i seg selv tankevekkende.
Det ville vært på sin plass i en bok om religionsmøter å belyse eksempler på kristnes situasjon som minoritet under muslimsk dominans
Ikke så klare skiller
I rettferdighetens navn må det nevnes at Safet Bectovic er innom dette i sin artikkel om de bosniske muslimenes historie under skiftende regimer - for øvrig en svært interessant belysning av forholdet mellom religion, nasjonal identitet og politikk. Han skriver om hvordan den bosniske kirken ganske fort forsvant etter at Bosnia ble erobret av muslimske osmannere, og antyder at det skyldes at denne kirkens teologi (de ble kalt bogomiler) gjorde at de ikke oppfattet at islam var så annerledes. Det gjorde omvendelse nærliggende, når det også medførte økonomiske og sosiale fordeler.
Et annet eksempel på at skillelinjene mellom religionene ikke alltid har vært så klare, er forholdet mellom jøder og kristne i de første hundreårene etter Jesus. Gunnar Haaland skriver om hvordan det trolig var atskillig mer samrøre og fellesskap mellom Jesustroende og andre jøder i lang tid, og at den klare differensieringen i to religioner kanskje først skjedde på den tiden kristendommen ble statsreligion. Jødisk trospraksis kan også ha blitt påvirket av samvirket og konkurransen med de kristne.
Abrahamittiske
Det felles utgangspunktet i de gammeltestamentlige fortellingene og persongalleriet førte til fellesskap og gjensidig påvirkning også i senantikken da islam dukket opp. Det slo ut i utviklingen av monoteistisk teologi, men også i videreføringen av gresk filosofi og romersk rett, skriver Nils H. Korsvoll. Han påpeker hvordan dette er grunnlaget for begrepet abrahamittiske religioner, som særlig er blitt populært i de senere årene.
Det er umulig å omtale alle artiklene i en anmeldelse, langt mindre yte dem full rettferdighet. Likevel må jeg til slutt nevne et spørsmål som ofte har opptatt meg, nemlig hvorfor Danmark og Norge behandlet jødene så ulikt under siste verdenskrig. Boken har to interessante historiske innspill som kan bidra til en forklaring.
Danmark og Norge
Janus Møller Jensen skriver om hvordan de danske kongene sørget for at det utviklet seg et livskraftig jødisk samfunn i Danmark på 16-1700-tallet, til tross for anti-jødisk agitasjon fra deler av den lutherske kirken. Og Merethe Roos beskriver den intense debatten da Danmark ga jødene fri adgang til riket i 1814 (samtidig som Norge nektet dem adgang) - en debatt som inneholdt de fleste klassiske antisemittiske forestillingene. Men de ble kraftig imøtegått av danske jøder, som altså sto sterkt nok til å ta til motmæle offentlig. I Danmark ble jøder en del av folket langt tidligere enn her i landet.
En slik bok som dette blir artiklene små biter av et langt større puslespill, og de relaterer seg ikke så mye til hverandre, til tross for at redaktørene har sørget for en del kryssreferanser. Men bitene bidrar til å gjøre det store bildet klarere.
