Anmeldelser

Symboltung Otello mister verket av syne

ANMELDELSE: Delvis tam regi og statisk musikalsk ledelse gjør Giuseppe Verdis Otello ved Den Norske Opera & Ballett til en forglemmelig opplevelse tross gode sangkrefter.

I 1997 opplevde jeg å stå tre meter fra en rasende Otello som kvelte sin kone Desdemona med en hodepute. Brutalt, selvfølgelig, men råskapen i Stein Winges regi og kraften i Verdis musikk gjorde et uutslettelig inntrykk på barnekoristen ute i kulissene på Operaens nye oppsetning av Otello.

---

Opera

Otello

Av Giuseppe Verdi

Lørdag 18.januar 2025 kl 18.00, 2.forestilling av denne produksjonen.

Hovedscenen, Den Norske Opera & Ballet.

Premiere torsdag 16.januar 2025.

Dirigent: Julia Jones

Regissør: Georg Zlabinger

Scenograf: Martin Zlabinger

Kostymedesign: Theresa Wilson

Lysdesign: Bernd Purkrabek

---

Georg Zlabingers oppsetningen ved Operaen vinteren 2025 er noe ganske annet enn Winges versjon. Otello er Giuseppe Verdis siste dramatiske opera, og er basert på Shakespeares stykke ved samme navn. Operaen hadde urpremiere i Milano i 1887, og forteller historien om den forbigåtte Jago som ved renkespill forleder guvernøren og maureren Otello til å drepe sin kone Desdemona, som han mistenker for utroskap.

Den svarte fremmede

Ifølge programteksten bringer skuespillet med seg århundrer med tolkninger og diskusjoner rundt rase og representasjon av denne. Operaoppsetninger har inntil nylig sminket Otello svart eller valgt svarte sangere til rollen.

Bevegelsene i scenografien fungerer svært godt for å fremheve dramaet på scenen

Zlabingers versjon i operaen har gått vekk fra å fysisk fremstille Otello som svart, men ifølge regissøren beholdes deler av tematikken: det sorte “fremmede” vises her ved svarte rekvisitter som oftest er hvite: et tapt lommetørkle, en hodeskalle, en Mariastatue. Scenetaket består av svarte duker som heves og senkes, og grå vegger (ikke ulikt Nasjonalmuseet) trekkes ut og inn av scenen som kulisser i et gammeldags scenemaskineri. Bevegelsene i scenografien innskrenker eller utvider det sceniske rommet ut fra karakterens følelsesverden, og fungerer svært godt for å fremheve dramaet på scenen.

Sprikende og utydelig

Fra Operaens oppsetning i 1997 har jeg vage minner om Otello øverst på en stige som maler seg svart i fjeset, og Jago som forfører sin kone på et skråstilt biljardbord for å få tak i lommetørkleet som skal vekke Otellos sjalusi. Rollefigurene krabbet og klatret mer enn de gikk i Stein Winges teaternære regi. Zlablingers oppsetning er mer stilisert og symboltung i både scenografi og personregi. Symbolikken oppleves imidlertid noe sprikende og utydelig.

Ifølge programteksten ønsker regissøren å belyse verket gjennom sin egen historiske kontekst og gjennom resepsjonshistorien (hvordan verket er blitt fortolket) frem til vår egen tid. Operakoret har rollen som både historiske aktører og moderne betraktere, og beveger seg blant historiske kostymer og rekvisitter i et moderne scenebilde.

Underlige regidetaljer

Dramaet skal videre belyse både det allmennmenneskelige i sjalusi og tap av kontroll, og samtidig peke mot samfunnsproblemer som rasisme, partnervold og annen ondskap i verden. Et eksempel er scenen i slutten av tredje akt, hvor koret er iført blodige klær lik Otello og svarte hetter som gir assosiasjoner til krigshandlinger. Bruken av den svarte hodeskallen er en tydelig Hamlet-referanse, men virker litt malplassert uten tydelig motiv. Det er som helhet litt uklart hva “det fremmede svarte” erstattes med i Zlablingers regi, og de mange symbolske trådene blir derfor ikke tydelige nok til å gi noen ekstra dimensjon til dramaet.

Bruken av den svarte hodeskallen er en tydelig Hamlet-referanse, men virker litt malplassert

Den sparsommelige personregien gir plass til karakterspill, men kunne gitt en rikere forståelse av dramaet ved å i større grad spille på alt som ligger i handlingen heller enn på de symbolske referanser som peker ut av verket. Noen regidetaljer kan bli litt komiske, som når Desdemona trygler for sitt liv på flere meters avstand fra Otello som stirrer stivt på den svarte hodeskallen han holder foran seg, eller når Otellos hode sakte forsvinner ned i scenegulvet og døden mens han synger om et siste kyss.

Gode sangerkrefter

Selv om dramaet og personregien tidvis oppleves som for stillestående og reservert, finnes det også mye fint kammerspill og karakternyanser hos sangerne, med god utnyttelse av scenografien.

Daniel Johansson gjør en flott sangprestasjon i rollen som Otello, og han viser godt de raske vekslingene mellom kjærlighet til Desdemona og den mørke sjalusien. Den infame Jago er med sine nyanser en takknemlig, men også krevende rolle. Yngve Søberg viser seg imidlertid fra første scene som kveldens sterkeste rolle og sanger: Med en tydelig og naturlig italiensk diksjon, endrer han klangen utfra hvert enkelt ords betydning og kontekst. Toneansatsen er direkte men ikke hard, vokalfargene varierte men klangfulle. Mimikken og dobbeltheten han viser i kroppsspråk og stemme gjør at jeg virkelig tror på ham i rollen.

Desdemona (Marita Sølberg) oppleves blekere scenisk i sammenlikning, også fordi det musikalske uttrykket med noen unntak blir litt likt og tilbakeholdt gjennom forestillingen.

Statisk musikalsk ledelse

Kveldens største problem er imidlertid en overraskende svak og – beklager å måtte si det – kjedelig musikalsk ledelse under Julia Jones. Dynamikk finnes riktignok, men skiftene kommer oftest brått og ikke som organiske forløp. Samspillet – spesielt mellom orkestergrav og scene – er innimellom litt upresist, og klangen tidvis skarp særlig hos blåserne.

Verre er mangelen på musikalske utforming av frasene og nyanseforskjeller i artikulasjon, noe som er spesielt merkbart når korte motiver blir gjentatt flere ganger med identisk utforming. Og selv om jevn puls er et pluss, oppleves tempi statiske og fastholdt.

Kveldens største problem er imidlertid en overraskende svak musikalsk ledelse

Vi mister dermed smerten i utholdte toner som i ordet “Salce” i Desdemonas berømte “dødsarie” om sørgepilen i fjerde akt. Gleden blir tam i folkemengdens fest i første akt, og katt-og-mus-leken med Cassio under Jagos renkespill i tredje akt mister spensten.

En ellers fin oppsetning med virkelig gode sangkrefter og virkningsfull scenografi mister dermed mye av magien som Verdis Otello kan skape på en operascene. Samlet sett kunne en mindre symboltung regi og bedre musikalsk ledelse styrket potensialet som ligger i oppsetningen, og latt Verdis dramatiske verk komme til sin fulle rett.

Otello
Sunniva Thomassen

Sunniva Thomassen

Mer fra: Anmeldelser