Det er ikke rart at Sjostakovitsj er en av de mest spilte komponistene over hele verden – Putins luner henger over oss alle, vi føler oss maktesløse.
Men hvor foruroligende er Oslo-filharmoniens og dirigenten Klaus Mäkelä nye innspilling av dem?
Lite motstandsfylt
Ikke særlig. Men de er flotte, om vi bare kjenner på estetikken – suverent spilt, elegant imponerende. Mäkelä legger vekten på at også skjønnheten kan være lunefull. En «annerledes», men ikke særlig motstandsfylt innspilling.
Den russiske komponisten Dmitri Sjostakovitsj (1906 – 1975) var en gåte. Han er en gåte. Fra den ene siden av registeret til det andre spekuleres det fremdeles: Var han en redd tufs som aldri våget å sette seg opp mot Stalin–regimet, eller var han helten som nettopp gjorde det? Kan det være noe i at tausheten er en provokasjon, eller at tonene skjuler sine spor for noen, men ikke for andre?
Nettopp, han var nødt til det for i det hele tatt å eksistere, Stalin var ikke god på kritikk. Sjostakovitsj snakket med Stalin én gang. Han nøyde seg med, og var en virtuos, til å skrive sin avsky mot tyrannen inn i musikken som «gåter».
---
Album
Dmitrij Sjostakovitsj
Symfoni 4, 5 og 6
Oslo Filharmoniske Orkester, dir: Klaus Mäkelä
Decca 2024
---
Flyktig som skyene
Et kunstuttrykk – i dette tilfellet Sjostakovitsj musikk – er en flyktig sak, like flyktig som vann og skyer. Vi kan analysere, men på den veien kommer vi ikke til sakens kjerne, som fanges i et øyeblikk – og så er den borte. Og likevel: Det er ingen tvil om at Sjostakovitsj musikk handlet om noe, om skjønnhet, om skuffelse og sarkastiske opprør mot regimet, om stillhet før og særlig etter stormen, om mot og mildhet, han skrev ut raseriet, sarkasmen og omfavnet folket. Han sto på. Under overflaten. Den som ikke fanger opp det, er en laget av asbest.
Hans kone sa at musikken hans var som «en slags dagbok», hvor han med seismografisk presisjon «skrev sin sjels historie, alle bevegelsene, all lidelse og glede, redsel og mot». Følelser skiftet raskt. Akkurat som uttrykket i symfoniene skifter på et sekund. Som i livet.
Dager av redsel
Sjostakovitsj lager urovekkende portretter av dager med redsel og frykt. Hans tid var «Stalin», vår tid er frykt for kriger, miljøkatastrofer og døve ører. Men frykten er den samme, redselen for ikke å få være i fred, eksistere. Mange går med følelsen av å være en motor som dag etter dag håpefullt skubbes i gang, midt i alt vi har å glede oss over, juble over, er nattefrost og rust og rastløshet del av ligningen.
Var Sjostakovitsj en redd tufs som aldri våget å sette seg opp mot Stalin–regimet, eller var han helten som nettopp gjorde det?
Sjostakovitsj er vår mann, han har vært der før oss. Derfor treffer han oss der han treffer oss, der vi mest trenger det – i håp og forvirring, han er en himlende sterk stemme –nærvær skaper nærvær.
Har vi ikke nok?
Om vi slår opp i katalogene, finner vi rundt 1500 «seriøse» innspillinger av Sjostakovitsj symfonier. Er det da nødvendig med et par nye fra Oslo–filharmonien?
Naturligvis. For Sjostakovitsj har så mange sider og fasetter og humør og sorgens og livets farger at hver ny belyser noe nytt. Og det gjør de, de er energiske til fingerspissene, elegante og, ja – det er banalt å si det siden dirigenten bare er 28 år med et ungdommelig, ruvende overskudd. Det er Sjostakovitsj’ fjerde, femte og sjette det er snakk om, alle fra hans mest turbulente periode i livet.
Skumle ting
Siden noen vil si at jeg svartmaler Sjostakovitsj (som jeg ikke gjør), vil en undres over at jeg trekker frem åpningssatsen i sjette symfoni, noe av det vakreste han gjorde. Mäkelä er perfekt, denne satsen som hviler i mørket – en stillhet som jeg tar meg i å bli glad av, men hvor det likevel lurer svært skumle ting under overflaten. Nettopp Sjostakovitsj.
Slik kunne jeg fortsette, det gjør jeg ikke, det finnes ikke noe mer trettende enn å dissekere andres sinn og andres sanser. For det spilles til gull, det er ikke det det står på.
Tredobbel følelse
Men hvor blir det av de doble og tredoble følelsene, lag på lag, dette foruroligende og rå som du finner i de store, rå, russiske tolkningene og innspillingene med for eksempel Kiril Kondrashin, Genadi Rosztestvenski og Yevgeny Mravinsky foran Leningrad-filharmonien eller Den russiske radioens store symfoniorkester? Eller Neeme Järvis nysgjerrighet og grublende indre turbulens?
Jeg hater å leke «finn fem feil», sånn er det ikke i kunsten. Men Mäkelä og Oslo-filharmonien flyter litt for ofte til overflaten, vi blendes av elegansen og energien, men savner det vesentligste her: Det troverdige, hakkede ru.
Mäkelä og Oslo-filharmonien flyter litt for ofte til overflaten
Det skal ikke glemmes at Oslo-filharmoniens forrige sjef, Vasily Petrenko, lagde sin komplette innspilling med Liverpool Philharmonic for noen år siden, jeg spiller og spiller og kjenner at den er atskillig mer spennende, om noe slikt kan være «spennende». Den går rett og dypt inn.
Enormt mot
Hvis det skulle finnes en fasit (hvilket det ikke gjør) må en forholde seg til Sjostakovitsj eget sinn – en tvilende og alltid splittet karakter, en selvutnevnt redd mann som samtidig utviste enormt mot, en født overlever og samtidig besatt av døden, en med stor humoristisk sans og like stor legning for melankoli, en bitter men også generøs mann – og enormt – sies det – lojal mot sine venner.
Der har vi det i et nøtteskall. Og den nøtta er stor. Kanskje litt større enn Mäkeläs tolkninger. Den «estetiske» siden står til gull, sett fra den «eksistensielle» mangler det nok en del. For selve nøtta: Symfoniene er tross alt meditasjoner over Russlands dypt, tragiske situasjon. Det graver dypt, sarkastisk og alvorlig.
