I de siste årene har jeg lagt merke til at litteraturen som går inn under huden på meg, og som jeg trekkes mot, beskriver noe mer enn mellommenneskelige relasjoner og psykologisk finstemt realisme. Det er for mye som skjer i verden – jeg hungrer etter større tablåer og lengre linjer, romaner som får meg til å se bak nyhetene og gir meg muligheten til å kikke bakover i historien. Det handler ikke bare om å forstå. Det handler like mye om fokus – og hva som gir mening akkurat nå.
---
Roman
Eva Vezjnavets
Hva leter du etter, ulv?
Oversatt av Marina Hobbel
128 sider, Existenz Forlag 2024
---
Da Eva Vezjnavets roman Hva leter du etter, ulv? kom ut i Belarus i 2020 ble den beskrevet som «den nyere tids belarusiske epos» og ble en litterær sensasjon. På knappe 128 sider tar Vezjnavets leseren med gjennom Belarus sin hundre år gamle bloddryppende historie. Resultatet er en absurd fabel som ryster med sitt bestialske omfang. Det sier seg selv at Vezjnavets romanbrygg virkelig er destillerte saker – som river som en kniv når en hiver den innpå.
Som en moderne Rødhette vandrer Ryna i mørket gjennom den enorme skogen på vei mot huset, til bestemorens likvake, i den lille landsbyen der hun vokste opp sørøst i Belarus. De siste ti årene har Ryna bodd i Tyskland, men nå står hun tomhendt uten jobb, bolig og familie. Det eneste hun har med seg tilbake til hjemlandet er en velutviklet alkoholisme og en forståelse av at hun har en siste sjanse til å rette opp en gammel urett. I utkanten av skogen lusker ulvene – og i jorden er fortidens forbrytelser begravd.
Eksil-litteratur
Høsten 2020 brukte, Akeksandr Lukasjenka, som har vært president siden 1994, rå makt mot demonstrantene som mobiliserte hundretusenvis til gatene i en fredelig protest mot den sittende president. Nå fire år etter er det Belarusiske samfunnet mer lukket enn noen gang, antall politiske fanger øker for hver måned, og landet, som grenser til Ukraina, har hatt en avgjørende rolle i russernes invasjon av Ukraina. Samtidig er det en enorm uro knyttet til Putins planer i Belarus.
De siste ti årene har Belarus fostret en svært interessant generasjon forfattere som, i takt med Lukasjenkos økende antidemokratiske grep om makten, har måttet forlate sitt hjemland for å kunne skrive og tenke fritt. Her hjemme har den belarusiske litteraturen vært lite tilgjengelig. Mest kjent for norske lesere er nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj, som nå bor i Berlin, sitt dokumentariske forfatterskap som bygger på møter og samtaler med mennesker som har erfart det sovjetiske imperiet.
De siste ti årene har Belarus fostret en svært interessant generasjon forfattere
Men de siste to årene har to mindre norske uavhengige forlag oversatt flere belarusiske samtidsforfattere. Forlaget H/O/F har gitt ut to viktige vitnesbyrd om det kaotiske valget i 2020; Dmitrij Strotsevs poetiske dagbok Belarus på hodet (2022) og Julia Cimafiejevas Minskdagbok, som kom ut tidligere i høst. Mens Eva Vezjnavets roman Hva leter du etter, ulv? er Existenz Forlags første utgivelse i sin nye satsning «Samtidslitteratur fra Belarus», hvor noen av Belarus viktigste samtidsforfattere er planlagt utgitt på norsk. Oversetter Marina Hobbel, som står både bak den imponerende oversettelsen til Eva Vezjnavets roman Hva leter du etter, ulv? er også medredaktør på den nye serien.
Som en splatterfilm
Hva leter du etter, ulv? starter som en indre dialog mellom Ryna og hennes elskede farmor på 102 år, som hele landsbyen har sett på som en heks. Farmorens helende krefter og kunnskap om urter og besvergelser, har gjort at både farmoren og Ryna har vært landsbyens utstøtte – samtidig har statusen som trollkjerring beskyttet farmoren mot historiens bestialitet og gjort henne til et unikt tidsvitne.
Når Ryna ankommer likvaken glir dialogen over til å bli en monolog hvor farmoren, på distinkt lakonisk vis beretter om hvordan den lille landsbyen gang på gang har blitt offer for blodtørstige menn, som plyndrer, voldtar, brenner ned og dreper i grusomme voldsorgier. Det er som en splatterfilm – økser kjøres ned i hodeskaller til de stopper ved tennene, babyer blir spiddet på bajonetter, kvinner blir voldtatt og jøder utrenskes – igjen og igjen og igjen. Første verdenskrig, Oktoberrevolusjonen, borgerkrigen, kollektiviseringen, andre verdenskrig og sovjetstaten.
Romanens sjokk-effekt
Det hadde ikke vært til å holde ut å lese hadde det ikke vært for den særegne tørrvittige tonen til Vezjnavets og hennes poetiske blikk, som har en særlig evne til å absorbere det fryktelige – og heller gi et blikk for menneskets dårskap. Vezjnavets bruker den overlevedes språk og distanserte humor – som jeg kjenner igjen fra andre lignende beretninger som russiske Guzel Jakhinas fantastiske roman Zulejkha åpner øynene (2022) om kommunistenes behandling av tartarene under kollektiviseringen. Og ukrainske Oksana Zabuzjkos imponerende epos Museet for etterlatte hemmeligheter (2024) om Ukrainias blodige historie – som til forveksling ligner mye på Belarus sin skjebne som tumleplass for anarki og blodtørstige krefter.
Det som gjør Eva Vezjnavets roman så spesiell er den destillerte formen, som ikke gir samme rom for å kunne fordøye, tenke og ta inn det absurde omfanget av bestialitetens historie – slik mursteinene til Jakhina og Zabuzjko gjør. Og det er faktisk denne romanens største effekt. Den er en sjokkgranat av en roman som levner ingen tvil om at historien som var er den største kilden til å begripe det som skjer nå.