Salmer på pøbb er blitt en stor og velfortjent suksess. Så stort er konseptet blitt, at det for lengst er løftet ut av pøbben og inn i turneer og konserthaller. Men også inn notehefter til hjemmebruk, og her også plateprosjektet Salmer på pøbb – «Kapittel en».
Dette handler uansett ikke først og fremst om et miljøskifte for salmebruken, selv om tersklene for noen kan være lavere på pøbben enn i gudshusene. Det er hva salmene gjør med oss, uansett hvor vi måtte befinne oss, som er både essensen og den store gevinsten i dette.
---
Album
Forskjellige artister
Salmer på pøbb – «Kapittel 1»
Grammofon
---
Siden moderne lovsang i flere menigheter i dag har bukta og begge endene, ville det vært rart om det ikke ble et savn etter den gamle kristne sangskatten. Det smått oppsiktsvekkende med Salmer på pøbb, er at slike gamle sanger har slått så godt an hos yngre mennesker.
Treffer en nerve
Da jeg var på Salmer på pøbb på Herr Nilsen i Oslo, ble jeg berørt av både musikernes, sangernes og publikums glede og entusiasme over å høre slike sanger i en så uformell setting og musikalsk form. Det var trangt og varmt, men det rådet en fellesskapsfølelse jeg vil tro var på tvers av kirkelig, kulturell og sosial tilhørighet. Hvor mange kirke-fremmede som var der, er ikke godt å si. Fyren i baren hadde det uansett ikke travelt.
Kombinasjonen av oppjazzede gamle salmer og bedehussanger, og originale tekster om synd, tilgivelse, frelse, nåde og himmelhåp, treffer tydeligvis en nerve hos folk i nær sagt alle aldre. Gammel vin i nye sekker smaker godt!
Atmosfære og høy himmel
Den fortettede pøbb-atmosfæren får vi ikke på denne plata. Kanskje kunne en live-innspilling på pøbb, i stedet for i East lake Studio på Eina, ha vært et bedre alternativ? Samtidig gir disse salmene og sangene i seg selv en sterk menneskelig og åndelig atmosfære. Det må heller ikke underslås at det er topp sangere og musikere som bidrar: Lewi Bergrud (vokal og bass), Thor-Erik Fjellvang (tangenter), Jon Anders Narum (gitar), Espen Tappel (gitar), Karl Oluf Wenneberg (trommer) og Miriam Våga (vokal) gjør alle sitt til at dette svinger og sitter som et skudd.
Det var trangt og varmt, men det rådet en fellesskapsfølelse jeg vil tro var på tvers av kirkelig, kulturell og sosial tilhørighet
At Salmer på pøbb startet med en telefon fra Thor-Erik Fjellvang til Lewi Bergrud, hvor Fjellvang ønsket å gjøre noe musikalsk som hadde en høyere himmel over seg, var – med hans bakgrunn i Frelsesarmeen og Sjømannskirken – ikke overraskende. Heller ikke at Lewi Bergrud, med hans bakgrunn i både kirke, bedehus og verdslige musikk, tente spontant på et slikt brobyggerprosjekt.
Stille undring og brusende jubel
Det passer bra at Aage Samuelsens «O Jesus du som fyller alt i alle» er først ut. Her i en litt slentrende versjon, med noen kule rocka brudd innimellom. En sang Samuelsen skrev allerede i 1947, men som først kom i Norsk Salmebok 2013. Det samme var tilfelle med Karl Gustav Bobergs «O store Gud» (kom i salmeboka 128 år etter at den ble skrevet!), som i Salmer på pøbb-versjonen blir fremført med en blanding av stille undring og brusende jubel av Lewi Bergrud. I likhet med Samuelsen er ikke totningen redd for å by på seg selv.
Platas kanskje fineste innslag er «Løftene kan ikke svikte», som i stor grad er identisk med sin opprinnelige musikalske form. Her er Fjellvangs fnugglette piano-improvisasjoner krydderet. Også den mindre kjente «Det var ei noen blomst» (hvor Jesus måtte vandre på sin vei) er en favoritt. En stille og rolig åpning brytes plutselig og effektfullt opp med tyngre musikalske skyts, når teksten kommer til Jesu lidelse på korset. Sårt og brutalt blir vi tatt direkte inn i lidelseshistorien.
Også «Det ända som bär» handler om Jesu frelsesverk på Golgata. Her er tempoet i versjonen vi kjenner fra kirkerommet skrudd ned. På «Hellig, hellig, hellig» minner et orgel i bakgrunnen oss om hva som gjennom årtier har vært det eneste akkompagnementet til sanger som dette. Slik er det ikke lenger!
Turbulent liv
Erfaringene fra et turbulent liv med menigheter som har sviktet og fysiske og psykiske lidelser, får prege tekstene på Grimstad-mannen Håvard Mathisens album Mercy Sea. Komposisjonene hans, og den dype Leonard Cohen-aktige sangstemme, er kvaliteter mannen med artistnavnet Havard oppdaget først i moden alder.
---
Album
Havard
Mercy Sea
Linnes Enterprices
---
Når resultatet er blitt så helhetlig og genuint troverdig som her, må nok produsenten Fredrik Wallumrød få sin del av æren. Plata er et løft også sammenlignet med Havards forrige albu, Dark Rooms fra 2019.
Kjærligheten trumfer mørket
Den lyse og optimistiske åpningslåten «Love In The Sunshine» konstaterer umiddelbart at lyset og kjærligheten har trumfet mørket og de mangeårige depresjonene i artistens liv. I påfølgende låt, «Alone At a Table for Five», beskriver han hvor tung ensomheten kunne være, før det med Guds hjelp snudde fra håpløshet og selvmordstanker til takknemlighet. Her graver Havard virkelig dypt både i sjela og i stemmematerialet.
Mannen som en gang var med å bygge opp musikktjenesten i Oslo Vineyard, før alt raknet med Lysbærer-skandalen, har fortalt at han har slitt med det kirkelige menighetslivet etter det. I den langsomme og melankolske «Spirit», ber han Gud om hjelp til å finne fred, og ikke miste seg selv og sjela si.
Neste låt, den taktfaste balladen «Mercy Sea», handler om en som er blitt bønnhørt ved nådens sjø. Her får jeg assosiasjoner til Ulf Lundell, som i «Upp på klippan» fant Gud der, med vinden i håret, og ikke i katedralene. Havard formidler det like nakent og uhøytidelig som Lundell.
Nådefull Gud
Med Havards dårlige erfaring med kirkelige menigheter, er det ikke overraskende at han i «Do I Belong» undrer: Vil nå en som ham passe inn i en himmel hvor gatene er forgylt med gull?
Kris Kristofferson tenkte det samme, etter å ha blitt frelst på et møte med Jimmy Snow i 1972, før han – etter å ha lest om Peter, Paulus og disiplene til Jesus i Bibelen – fant ut at han hadde gått rett inn i den flokken!
I den frigjørende og triumferende balladen «The Hymn», kan det virke som Havard har oppdaget det samme som Kristofferson. Maria Solheims vokal passer perfekt. Det samme gjør Hildegunn Garnes´koring på «The Church of Maryinka».
Psykologens visesanger
På sin fjerde plate hos Kirkelig kulturverksted, tar visesangeren og psykologen Ellen Sofie Hovland med egne nyskrevne låter et godt grep om det som befinner seg midt imellom de store oppturene og de store skuffelsene i livet: Konsist og treffsikkert reflekterer hun rundt livets mange og lange hverdager, som det jo er desidert flest av.
---
Album
Ellen Sofie Hovland
Hva med det i midten?
KKV
---
Intimt og poetisk, men også med en ironisk snert, gir hun oss betraktninger rundt et helt vanlig hverdagsliv smekkfullt av forpliktelser og romantiske lengsler. Der folk gjør sitt beste for å holde det gående, men hvor de store dramaene ofte uteblir.
Det store i det lille
Det skrives ikke lenger så mange sanger om dette. Det kan virke som flere artister tror det kreves store ord og heftige hendelser og følelser for å få lytterens oppmerksomhet. Takk og pris at det finnes folk som Ellen Sofie Hovland, som tar opp arven etter Alf Prøysen, Lillebjørn Nilsen, Bjørn Eidsvåg, Åge Aleksandersen og Jan Eggum, som er eksempler på artister som har sett det store i det lille, hvor de forventer at folk vil lytte og tenke over det de hører.
Det skrives ikke lenger så mange sanger om dette
Favorittlåten min er «Slapp av, det ordner seg aldri», hvor Hovland kort og godt konstaterer at «vi vil aldri komme i mål». For det ordner seg aldri helt. Det er ikke slik livet er: «Det er vel derfor vi er her», synger hun.
Sammen med Hovlands eget piano-og akustiske gitarspill, hører vi Johannes Martens (cello), Roger Arntzen (kontrabass) og Knut Reiersrud (gitarer). Produsent Erik Hillstad sørger for at den akustiske musikken løfter fram vokalen og budskapet.
