En krevende bok om kyskhet

Erik Varden forteller at en middelaldrende kvinne spyttet ham i ansiktet da han gikk i sin munkedrakt gjennom Roma. Han fornemmet vreden og sårene som lå bak denne handlingen, og skriver at det ansporet ham til å stå til ansvar for det kyskhetsidealet han gjennom drakten viser at han har viet seg til.

Kyskhet er kommet i vanry. I den grad det overhodet forbindes med noe, er det fornektelse av kroppen og undertrykkelse av naturlige drifter som har slått ut i overgrep og kald fordømmelse. Varden skriver at han ønsker å sette begrepet fri fra dette fangenskapet, la det utvide hjertene og bli til en sang som kan skape lengsel.

Hvis kirken ikke har annet å bidra med enn å døyve eller undertrykke begjæret, har den ikke stort å tilby menneskene som opplever seg i driftenes fangenskap. Men, sier den katolske biskopen i Nidaros, kyskhet handler om det motsatte. Kyskhet dreier seg om å bekrefte og orientere seksualiteten til å bli en kraft til det gode.