Erik Varden forteller at en middelaldrende kvinne spyttet ham i ansiktet da han gikk i sin munkedrakt gjennom Roma. Han fornemmet vreden og sårene som lå bak denne handlingen, og skriver at det ansporet ham til å stå til ansvar for det kyskhetsidealet han gjennom drakten viser at han har viet seg til.
Kyskhet er kommet i vanry. I den grad det overhodet forbindes med noe, er det fornektelse av kroppen og undertrykkelse av naturlige drifter som har slått ut i overgrep og kald fordømmelse. Varden skriver at han ønsker å sette begrepet fri fra dette fangenskapet, la det utvide hjertene og bli til en sang som kan skape lengsel.
---
Sakprosa
Erik Varden
Homo Castus. Om kyskhet
204 sider, St. Olav forlag 2024
---
Hvis kirken ikke har annet å bidra med enn å døyve eller undertrykke begjæret, har den ikke stort å tilby menneskene som opplever seg i driftenes fangenskap. Men, sier den katolske biskopen i Nidaros, kyskhet handler om det motsatte. Kyskhet dreier seg om å bekrefte og orientere seksualiteten til å bli en kraft til det gode.
Dessuten handler kyskhet om mye mer enn seksualitet. Det handler om å integrere personligheten til et harmonisk hele, skriver han.
En måte å se på
Hvis jeg skal formulere med mine ord hva jeg sitter igjen med etter å ha lest Vardens bok, handler kyskhet om en måte å se på. Kyskhet er å få se med et blikk fylt av ærefrykt og nåde for mine medmennesker og naturen.
Da må vi først få et sant blikk på oss selv. Derfor begynner Varden nettopp med hvordan vi ser mennesket, altså med det bibelske menneskesynet. Mennesket har en herlighetsfull opprinnelse, som skapt i Guds bilde, det er merket av syndefallet, men likevel kledd i nåde og har potensiale til å igjen kles i herlighet, er kortversjonen av fortellingen.
Det er ikke alltid jeg er sikker på at jeg forstår hva jeg leser. Men det skaper likevel noe
Og her merker jeg at et forsøk på innholdsreferat av denne boken blir å gjøre vold på den. Når jeg låner ord fra Vardens poetiske språk til begreper i en analyse, mister de sin sammenheng og blir flate. For han driver ikke belæring av prinsipper og abstrakte tanker. Han skriver om det livet vi lever, og det gjør han med fortellinger, myter, litteratur og kunst som vel så mye taler til lengsler og spenninger vi ikke uten videre har erkjent. Det er ikke alltid jeg er sikker på at jeg forstår hva jeg leser. Men det skaper likevel noe.
En ransakende bok
Det er en krevende bok å lese. Varden skriver fra en klassisk dannelse som de færreste nordmenn, selv vi med landets høyeste utdannelse, har noe forhold til. Her er latinske og greske sitater som, selv om de alltid oversettes, likevel ikke har den nødvendige klangbunn i meg. Også den katolske tradisjonen og liturgien er lite kjent terreng. Men nettopp alle fortellingene, mytene og kunstutrykkene bidrar til at det ikke er tungt å lese boken.
Det er på et annet plan jeg opplevde boken som krevende: Den er ransakende. Jeg tvinges til å se med skjerpet og fornyet blikk på mitt eget liv og mitt eget hjertes tanker.
Jeg tror det henger sammen med at munken Varden har den innsikten som ørkenfedrene sier er resultatet av lang tids stillhet. Han har innsett hvilke spenninger det innebærer å være menneske, spent ut mellom det vi var ment å være og det vi faktisk er – og med lengselen etter det vi er ment å bli. Varden sier at vi ikke vet hva som er naturlig, fordi det vi oppfatter som naturlig ikke er i samsvar med vår sanne natur.
Vi vet ikke hva som er naturlig
Syndefallets første offer er det naturlige og frie forholdet mellom mann og kvinne, skriver han. Når skapelsesmyten forteller at kvinnen ble tatt fra mannens kropp, sier det oss at ingen av oss er fullstendige alene, vi må søke mot den andre. Men syndefallet gjør at vi ikke gjenkjenner den andre i oss selv. Adam og Eva skammer seg og gjemmer seg.
Vi søker likevel etter å finne den som kan gi oss helhet. Vi drives mot den ekstasen som kan la oss gå opp i den andre – en drivkraft som dypest sett driver oss mot Gud. Eros er en gudgitt kraft, men en kraft som kan føre til død og ødeleggelse, eller til et forkrøplet liv orientert mot selvtilfredsstillelse.
Vi har sett hva det fører til å prøve å undertrykke eller fornekte erotikkens kraft. Det er ikke slik Varden vil unngå at erotikken fører oss på avveier. Løsningen er å bringe den inn i Guds orden. I syndefallets verden lever vi i utgangspunktet i uorden, men vi har muligheten for å velge å la oss bringe i orden.
Sølibat og ekteskap
Den ideelle orden for seksualiteten har ifølge Varden to former: Ekteskapet og sølibatet. Som munk kjenner han sølibatet best, og snakker gjerne fram dette alternativet. Men han siterer også en munk fra oldkirken som sier at det er kysk når ektefolk har samleie. Det kristne ekteskapet er imidlertid noe annet og mye mer enn en sosial kontrakt, understreker biskopen.
Den ideelle orden for seksualiteten har ifølge Varden to former: Ekteskapet og sølibatet
Da tenker jeg med en gang på hvordan de som verken lever i ekteskap eller sølibat kan ordne sine liv hen mot kyskheten. Her spøker i bakgrunnen hele den betente samfunnsdebatten om kjønn og ekteskap. Vi vet fra andre sammenhenger hva biskop Erik Varden mener om en del av det. Men det er ikke hans anliggende i denne boken. Jeg setter pris på at han er tilbakeholden med å konkretisere et kysk liv.
Vi lever alle et uordnet liv, skriver biskopen. Han vil oppmuntre til alt som kan føre til et mer ordnet liv. I møte med menneskers mangfoldige uorden, må kirken ikke komme med fordømmelse, men med mildhet og miskunn og med forståelse for ulike livssituasjoner, sier han.
Lengsel etter et ideal
Kyskhet er ikke enten eller, men et ideal man kan bevege seg mot eller bort fra. Jeg har tro på en tilnærming der man søker å skape lengsel etter et ideal og en tro på at det tross alt er mulig å strekke seg mot det, heller enn å slå folk i hodet med at de ikke er som de skal være.
Min generasjon kastet jublende av seg stengslene og løp den store friheten i møte. Noen av oss ble stående og betrakte med fordømmelse dette vi ikke kunne eller ville være med på – og kanskje også med en viss misunnelse. Men nå høster våre barnebarn fruktene av den store uorden som ble resultatet. Den viser seg i sexpress, overgrep, og pornofiseringen av erotikken til et forbrukerorientert nytelsesmiddel. Jeg synes å merke at mange av de unge vil ha noe annet.
Dette kan jo lett ende opp i en reaksjonær bevegelse som fører tilbake til den undertrykkelse og fortrengning vi trodde vi hadde kvittet oss med. Et godt bidrag til å unngå at det ender slik, er en fornyet forståelse av kyskheten. Det kan denne boken hjelpe oss med.
