Førtito millioner tonn ødelagt bygningsmasse – 42.000.000.000 kilogram med ruiner – har Israels krigføring på Gaza etterlatt seg. Ispedd sprukne mursteiner, mørtel og asbest, ligger noen av de over 10.000 savnede menneskene – tapte liv som kommer i tillegg til de minst 42.000 døde og 91.000 sårede så langt i konflikten. FN mener majoriteten er sivile, og de fleste er kvinner og barn.
Israel Defence Force (IDF), Israels forsvar, hevder deres angrep er en proporsjonal respons på Hamas’ terrorangrep 7. oktober, som drepte over 1100 mennesker. Samtidig etterforskes Israel for folkemord i Den internasjonale domstolen, og en spesialkomité under FNs høykommissær for menneskerettigheter hevdet nylig at IDFs krigføring er konsistent nettopp med folkemord.
---
Sakprosa
Hanne Eggen Røislien
Alt er tapt – israelske soldater forteller
349 sider, Bonnier norsk forlag 2024
---
I en konflikt der moralske absolutter stadig kolliderer med historiens grusomheter har krigen på Gaza gjort det vanskeligere enn noen gang å forstå alle partene. I boken Alt er tapt gjør Hanne Eggen Røislien likevel et forsøk på å forstå soldatene i IDF.
Annerledes og opplysende
Røislien er spesialrådgiver i forsvaret, hun har bakgrunn fra FN og har god kjennskap til Midtøsten. Boken er en forlengelse av hennes doktorgradsarbeid om religion i IDF fra 2010, der hun intervjuet ferske rekrutter. Etter Hamas’ terrorangrep og Israels påfølgende invasjon av Gaza, tok hun kontakt med sine tidligere informanter. Det viser seg at flere av dem fortsatt er reservister og at de ble mobilisert til krigen.
Alt er tapt er ikke et samfunnsanalytisk oversiktsverk, det er heller ikke en polemikk. Røislien har skrevet en annerledes og likevel opplysende bok. Ved å ta i bruk sin bakgrunn som religionshistoriker, aktualiserer hun et humanistisk blikk på konflikten som tar soldatenes verdensbilde på alvor, uten å legitimere deres standpunkt.
Personlige fortellinger
Soldatenes fortelling strekker seg over flere tiår, og langsmed denne beretningen gir Røislien en innføring i sentrale øyeblikk i Israel-Palestina-konflikten siden Osloavtalen i 1993. Soldatenes fortelling er i forsetet, men hun skiller klart mellom deres fortelling og sin egen beskrivelsene av hendelsene, selv om hun henviser en del motfortellinger til fotnotene.
Vi skjønner litt mer av hvor sentral IDFs rolle er i Israel som en samfunnsintegrerende kraft
Selv om Røislien skriver med et analytisk forskerblikk, er boken fokusert på personlige fortellinger om oppvekst, livsdrømmer, verneplikt, mismodighet og håp. Også Røislien trer frem en del steder, og det blir tydelig at hun har en vennskapelig relasjon til informantene, som hun presenterer i anonymisert drakt.
Innsikt i et militarisert samfunn
Ved å skrive frem soldatenes opplevelse av å delta i IDF viser hun ikke bare hvordan et knippe mennesker opplever sin egen rolle i krigen. Røislien gir oss også innblikk i et militarisert samfunn. Vi skjønner litt mer av hvor sentral IDFs rolle er i Israel som en samfunnsintegrerende kraft, og hvor tett det er bundet sammen med kultur, språk og liv for landets innbyggere.
Røislien trekker frem enkelte militærord på hebraisk, og viser deres bestemte konnotasjoner i Israels kultur. Ordene er en del av et helt meningsunivers der krigføring er en selvsagt del.
Målet er ikke bare å forklare en verden som er fremmed for mange av oss lesere, men også å vise at vi er fremmed for dem. Røislien antyder dette når hun viser soldatenes krasse respons på hennes åpne og søkende spørsmål om IDF. For soldatenes symbolske univers gjør det vanskelig å akseptere det internasjonale samfunnets blikk på deres handlinger.
Tvinger fram spørsmål
Soldatene vet selvsagt at det finnes andre syn på saken, men at vekten av alle erfaringer, følelser, normer og forpliktelser er så tung at det er vanskelig å virkelig se seg selv utenifra. Det er ikke noe bemerkelsesverdig i dette, som gjelder de fleste av oss. Men hva når hele ens situasjon er så moralsk kompromittert at det egentlig er en moralsk nødvendighet å se seg utenifra?
Det prisverdige med Alt er tapt er at Røisliens tålmodige gjengivelse av soldatenes perspektiv stadig tvinger frem slike spørsmål hos leseren.
Utslitte soldater
Soldatene er utslitte av å leve i et land som stadig er utsatt for eksistensielle trusler. Da de var unge fremsto livet i grønn drakt som spennende, og tiden som vernepliktige skapte en følelse av mening og samhold. Men livet etterpå besto i økende grad av spenningen mellom militærtjeneste og familieliv.
Vekslingen mellom disse verdenene gjør det vanskelig å holde dem fra hverandre, men også umulig å forene dem. Soldatene vet at det vanlige livet når som helst kan tas fra dem og strever følgelig med å skru av beredskapen når de er hjemme.
Konstant trussel
Den konstante trusselen opphever altså skillet mellom krig og fred. Dette gjelder ikke bare soldatene, men et helt samfunn, der trygghet for lengst har blitt erstattet med sikkerhet.
Et av bokens avslørende grep er for eksempel når Røislien påpeker at en av soldatenes opplevelse av en selvmordsbombing egentlig er et falskt minne. Soldaten opplevde aldri denne hendelsen, som fant sted langt unna. Men det som om det likevel har hendt han. Det er dette terroren kan gjøre med et samfunn: Ved å ramme tilfeldig, rammer den alle.
Forbausende amoralsk
Terrorens motstykke er sikkerhetens logikk, som er soldatenes primærspråk. De vokter og krysser grenser som definerer undertrykkingen av palestinerne, og de beskytter et hverdagsliv som menneskene Gaza aldri vil få. Selv om soldatene avviser motforestillinger, og selv om de sier at de kjemper for familien og landet, er deres gjengivelse av IDFs handlinger forbausende amoralske og forklaringene er ofte kledd inn i nødvendigheter.
«Alt har blitt så mørkt nå», sukker en av soldatene. Det er tydelig at krigen på Gaza har gått inn på dem. Men denne passive konstruksjonen holder spørsmålet om ansvar på avstand, et spørsmål som nærmest fremstår som teoretisk for dem.
Sammenligning holder ikke
Røislien skriver at ingen går seirende ut av en krig. Mange vil likevel spørre om hvorfor hun skriver denne boken akkurat nå. Krigen på Gaza gjør det lett å dehumanisere menneskene på begge sider, og det finnes en prisverdig humanisme i hennes forsøk på å forstå soldatene i det som kanskje er verdens mest omstridte militærvesen.
Mer enn noen gang, trenger vi å forstå.
Samtidig snakker vi om et militærvesen som har sluppet eksplosiver tilsvarende flere atombomber over et område som er mindre enn Oslo. Krigen rammer alle, men den rammer ikke likt. Derfor holder det ikke å sammenligne soldatenes opplevelse med en nøktern situasjonsbeskrivelse.
Selv om soldatenes fortellinger er ektefølte, er de også produkter av ideologisk påvirkning. Å utforske denne påvirkningen burde ikke stå i kontrast med det å forstå soldatene – tvert imot. For soldatene opplever seg selv som ofre, de hevder at de forsvarer seg selv og de mener å representere sivilisasjon i et barbarisk hjørne av verden. Dessverre viser destruksjonen av Gaza viser at ingen av disse meningene er uforenelige med å begå grusomheter.
