To flyktninger henger korsfestet til stålbjelker mens de snakker om meningen med livet i stykkets siste scener. De strør om seg med referanser som spenner fra Bibelen og indiske epos til Kant og klassiske komponister, mens livet sakte, men sikkert renner ut av dem.
Det samme skjer dessverre med teaterforestillingen. Etterhvert som karakterene drives mot døden, pepres publikum med så mye usammenhengende filosofi og eksistensielt tankegods, at det får en bedøvende effekt på oss.
Dyrebare rekvisitter
Dramatiker Steve Tesich har lagt stykkets handling til noe som minner om en apokalyptisk framtid. En religiøs vekkelse har utløst en serie borgerkriger – og Kristus selv har vendt tilbake til jorden, tilsynelatende for å holde cellokonserter. Flyktningen AL (Peiman Azizpour) trenger hjelp fra ANGEL (Amel Basic) til å dra en tung kjerre, fylt med kunst de finner på veien. Håpet er at «vrakgodset» fra nedbombede museer og kunstgallerier kan hjelpe dem over grensen til Frihetens land.
---
TEATER
Under open himmel
Av Steve Tesich
Regi: Erik Ulfsby
Scenografi/visuelt uttrykk: Lars Ramberg
Kostymedesign: Unni Walstad
Lysdesign: Torkel Skjærven
Lyddesign: Morten Alexander Jorsett
Det Norske Teatret, Hovedscenen
---
At reelle verk fra Oslo kommunes kunstsamling inngår i forestillingen, har cirka samme effekt som at stykkets to hovedrolleinnehavere har bakgrunn som faktiske flyktninger; Det gir et skinn av noe autentisk, men fremstår mer utenpåklistret enn noe som egentlig bidrar til forestillingens kvalitet.
Wow-effekt med vann
På ferden mot friheten deler den beleste AL av sin kunnskap, mens ANGEL som er tidligere bokser og kommer fra enklere kår, inntar rollen som den ivrige student. Han suger til seg alt om kunst, komponister og årstall med komisk, nerdete nøyaktighet. Assosiasjonene til Vladimir og Estragon i «Mens vi venter på Godot» er unektelig nær.
I en verden av ruiner er billedkunstner Lars Rambergs visuelle sceneuttrykk talende. Gigantiske betongbokstaver står på scenen, veltes overende eller stokkes om, etter hvert som forestillingen skrider frem, slik at ulike ord som «fridom», «mord» eller «dom» utgjør scenelandskapet. Ord dannes også i luften – mellom vanndråpene i en enorm vannspreder - som lar det flomme ned fra taket. Dette er noe jeg aldri har sett før og som gir en umiddelbar «wow-effekt», men som også – etterhvert som ordene renner ned fra taket med jevne mellomrom – (bokstavelig talt) blir litt utvannet.
Monotont
Selv om stykket er skrevet på 90-tallet med konfliktene i Øst-Europa som bakteppe, føles krigslandskapet vel så aktuelt i dag. Tesich har selv emigrert fra eks-Jugoslavia, men ble aldri ble helt fortrolig med frihetsbegrepet i USA. I stykket forsøker han å gå friheten nærmere etter i sømmene, og vrir det over i de mørkere valørene av ordets betydning; Frihet til å overse moral? Til å fri seg fra ansvar?
Store spørsmål suppleres med religiøse og eksistensielle grublerier, ikke minst om kunstens verdi i en urolig tid. Men i en forestilling som hadde vært tjent med større dynamikk i regi og skuespill, ebber tilløpene til noe interessant ut i monotone tekststrømmer.
En sann kunstner
Under open himmel byr likevel på treffende, galgenhumoristiske øyeblikk. Når historien dras ut i det absurde, oppstår scener som både er morsomme og øyeåpnende på samme tid; De to flyktningene blir dømt til døden fordi de forsøker å rømme, men får kanskje unnslippe hvis de gjør en tjeneste for staten: Å myrde Jesus.
ANGEL som bare har sett ham fra bakerste rad på konsert, er «star strucked» over å få møte Messias personlig, og overrasket over å se at alt fyren gjør er å spille cello. «Han er ein sann Kunstnar » forklarer munken (Pål Christian Eggen). «Han ser oss ikkje eingong. Alt Han ser er Den eigne personlege, inspirerte, herlege visjonen av mennesket.»
Cello-spillende Jesus
Cellist Einar Halle er nydelig «fraværende» i rollen. Scenen der den cello-spillende Jesus blir skjelt ut av en stadig mer opphisset munk, er nesten verdt billetten i seg selv. Munken mener Jesus får menneskene til å føle på skyld, skam og utilstrekkelighet. Han konkluderer med at det er Jesus opphøyde visjon som driver menneskeheten til selvdestruksjon, før han myrder Jesus med sin egen cello(!).
Til tross for scene-øyeblikk som dette, blir Under open himmel en litt frustrerende opplevelse. På forgjeves leting etter dyp mening, blir man sittende fast i et grunt, dramatisk sammensurium.
