I sin tredje bok om verning av kulturtradisjoner forlater sauebonde og sakprosaforfatter James Rebanks Englands Lake District til fordel for Helgelandskysten og ærfuglrøkting. I Fuglevokteren fra Vega tegner forfatteren et varmt og innsiktsfullt portrett av den viljesterke fuglevokteren Anna.
Samtidig dokumenterer Rebanks hvordan naturens artsmangfold svinner i likhet med en rekke andre sakprosautgivelser, som Dag O. Hessens Jervesporet. Men for konkrete tall må vi til NINA (Norsk Institutt for naturforskning) som opplyser at ærfuglbestanden har gått tilbake nitti prosent siden 1980. Nå er uansett Rebanks mer opptatt av å få frem menneskets eksistensielle forhold til naturen og er sånn sett mer i slekt med en klassiker som Rachel Carsons Den tause våren (1962).
---
Sakprosa
James Rebanks
Fuglevokteren fra Vega
Oversatt av Hege Mehren
275 sider, Press forlag
---
Fuglevokteren fra Vega blir et minnesmerke over Anna og den eldgamle fuglevoktertradisjonen hun inngår i. Boka er verken historieskriving eller biografi, derimot forteller Rebanks om hvordan han går to eldre kvinner til hånde mens de de gjør i stand til ærfuglenes hekkesesong i et dunvær på en forblåst øy.
I pakt med naturen
Årets bok får meg i tanker om Sauebondens liv, Rebanks debut, fordi rydding og reirbygging og fuglestell forklares så detaljert. Alt arbeidet med å skape gode hekkevilkår gjør at leseren får innsikt i tradisjons- og erfaringsbasert kunnskap om ærfugler.
Detaljnivået rundt fuglepassingen, at de bygger reir, vokter på reir og eggene i reirene, gjengir Rebanks lekende lett. Likevel gripes jeg mer når forfatteren skildrer Annas personlighet og pakt med naturen. En av kildene til forfatteren er et forskningsprosjekt som undersøker interaksjonen mellom Anna og ærfuglene. Men Rebanks sammenligner i stedet magien i hennes forhold til fuglene med lammingen han kjenner fra sin egen gård.
Retorisk grep
Som et gjennomgående retorisk grep sammenholdes Annas historie med forfatterens egen og tradisjonen han forvalter som sauebonde. Det fungerer godt når han får frem paralleller mellom sin tilværelse og Annas, som har blitt fuglevokter mot alle odds. Selv har Rebanks også tatt trassige valg, og kanskje er det like greit at han ikke breier seg med å utdype hva de dreier seg om. For begge handler det om verdien av å være dypt forankret i en familietradisjon og et inderlig ønske om å videreføre den.
Rebanks gir en lavmælt, men tydelig påminning om hva vi er i ferd med å miste
Men det virker mindre overbevisende når Rebanks vil uttrykke egne livsinnsikter. Forfatteren hevder at han har lært mest av Annas evne til å tilgi mennesker som har såret henne, uten at jeg fullt ut forstår dimensjonene i det han prøver å si. Litt mystisk kobles dette til forfatterens personlige krise. Samtidig skaper han spenning i teksten ved å trekke ut årsaken til at Anna ender med å forpakte et helt annet dunvær enn familiens opprinnelige. Men da konflikten kommer for dagen, forblir den ugjennomsiktig for meg.
Nøkterne observasjoner
Derimot er Rebanks språktone i Hege Mehrens språkdrakt god. Enkel og likefrem med nøkterne naturbeskrivelser som fremstår både troverdige og respektfulle, forsiktig krydret med dramatikk naturen selv byr på. I norsk sammenheng, der storslått natur ofte kaller frem patosfylte toneleier, er disse nøkterne observasjonene et stort pluss.
Slik gir Rebanks en lavmælt, men tydelig påminning om hva vi er i ferd med å miste. På øya finner forfatteren et vitnesbyrd som dokumenterer at nedgangen i ærfuglbestanden begynte allerede omkring århundreskiftet. Siden har den sunket til under en fjerdedel. Likevel redegjør ikke Rebanks for de bakenforliggende globale årsakene til at en rekke sjøfugl er utryddingstruet, som oppvarmingen og forsuringen av havene. Han holder seg til mer lokale forklaringer som at fuglearten var et ledd i matforsyningen i det tredje riket og at øyas tidligere minkoppdrett har ført at minken nå formerer så sterkt at det truer fuglebestanden.
Kildebruk
Det han ikke nevner er distriktspolitiske beslutninger om fraflytting. Slik inngripende tiltak kommer derimot frem i en av kildene bakerst i boka. Her står en referanse til et forskningsprosjekt «Å tenkje som en fauel» av Bente Sundsvold, som bruker etnografisk film som metode for å fortelle om en kvinne ved navn Aud Halmøy som er identisk med Rebanks Anna. At denne filmen som i detalj viser hvordan arbeidet foregår fra noen år tidligere, får så lite oppmerksomhet i en bok som handler om henne, er bemerkelsesverdig.
Om forfatteren hadde gjort filmkilden mer synlig i teksten for å komme nærmere kvinnen han vil fortelle om, hadde det kanskje vært vel så fruktbart som å sammenligne henne med seg selv. Av og til kan vi selv stå litt i veien for de vi ønsker å se.
Ikke desto mindre er Fuglevokteren fra Vega blitt et leseverdig, varmt og levende portrett av Aud Halmøy og verdensarvtradisjonen hun forvalter.
