En dag i begynnelsen av mai 1945 ringer telefonen hos Marguerite Duras i hennes leilighet i Paris. Det er François Mitterand, hennes venn og kollega i den franske motstandsbevegelsen som ringer for å fortelle at hennes ektemann er funnet i konsentrasjonsleiren Dachau, så vidt i live. Mitterand reiser umiddelbart, sammen med ektemannens beste venn, for å redde han. Hver time teller.
Duras har ikke sett ektemannen, den franske motstandsmannen Robert Antelme, siden han ble arrestert av Gestapo i juni 1944 og sendt til konsentrasjonsleiren. I mellomtiden har Antelme vært i den tyske arbeidsleiren Gandersheim, uten at Duras har ant om han er i live eller ikke.
---
Sakprosa
Robert Antelme
Menneskeslægten
Oversatt til dansk av Niels Lyngsø
404 sider, Gads Forlag 2023
og
Marguerite Duras
Smerten
Oversatt til dansk av Uffe Harder
204 sider, Gads Forlag 2023
---
Dagene i slutten av april og begynnelsen av mai 1944 er kaotiske i Paris, fylt av en berusende glede over at krigens slutt nærmer seg, og en isnende angst over hva tyskerne vil gjøre med alle menneskene de har tatt til fange. Ryktene florerer, de med makten posisjonerer seg og evakueringene av utryddelsesleirene tar tid.
Når Mitterand metodisk går gjennom Dachau, på leting etter sin venn, hører de en svak stemme si «François», i haugen av døde kropper. De står i den forbudte delen av leiren, som er stengt på grunn av faren for tyfus – hvor de døde og håpløse tilfellene er plassert.
Det tar dem en time å kjenne igjen Antelme, som veier 37 kg. Til slutt er det tennene hans som er utslagsgivende for at de forstår at det er deres kjære venn og kollega som ligger der nesten død blant de døde.
Ubeskrivelige krigserfaringer
I fjor høst ga danske Gads Forlag ut Robert Antelmes vitnesbyrdsskildring Menneskeslægten og Marguerite Duras dagboksnotater Smerten samtidig. Og det er to utgivelser som virkelig hører sammen.
Aldri har jeg lest to bøker, av forskjellige forfattere, som utfyller hverandre slik som disse to bøkene gjør. De er så tett sammenvevde, er i dialog med hverandre og uttrykker den samme ubeskrivelige krigserfaringen om okkupasjon og fangenskap fra to forskjellige vinkler. Det er to utgivelser som, nettopp fordi de snakker sammen, klarer det kunststykke å gi en genuin innsikt i krigens helvete, både på det personlige og det menneskelige plan.
En stor begivenhet av en bok
Robert Antelme skrev og ga ut mursteinen Menneskeslægten, om sin erfaring fra nazitysklands konsentrasjonsleirer og dødsmarsjen våren 45, to år etter at han kom hjem i sikkerhet. Boken beskriver ikke bare dagliglivet, kampen for overlevelse og det nådeløse hierarkiet i leirene, men den undersøker også filosofisk hva et menneske er i et system som er konstruert ene og alene for å tilintetgjøre det menneskelige.
Dette er to utgivelser som gir en genuin innsikt i krigens helvete, både på det personlige og det menneskelige plan
Menneskeslægten ble hans eneste utgivelse, og har blitt stående som en av de viktigste bidragene i vitnesbyrdsskildringene fra utryddelsesleirene under 2. verdenskrig. Og har hatt en stor påvirkning på etterkrigstidens menneskesyn og arbeidet til filosofer som Maurice Blanchot, Giorgio Agamben og Jacques Derrida – tenkere som har vært med på å forme vår moderne forståelse av verden.
Det er en begivenhet at Menneskeslægten endelig er tilgjengelig på et nordisk språk – for merkelig nok har dette dypt empatiske og rystende vitnesbyrdet aldri blitt oversatt til norsk.
Hadde glemt at hun skrev
Marguerite Duras sin korte bok Smerten, som blant annet består av dagboksnotater fra de kaotiske ukene i 1945, ble ikke gitt ut før i 1985 (utgitt på norsk i 1986). Da Duras fant de to blå notatbøkene mot slutten av livet sitt, ble hun skrekkslagen over innholdet i dem. Hun kunne ikke huske at hun hadde skrevet dem, men kjente igjen sin skrift og sin stemme. Notatbøkenes eksistens var helt fortrengt. Smerten i dem var overveldende.
I 1985 var Duras en av Frankrikes største forfattere og filmskapere, hun hadde året før mottatt Goncourt-prisen for sin selvbiografiske roman Elskeren, som utforsker det kontroversielle seksuelle forholdet til en eldre, rik kinesisk mann, da hun 15 år gammel bodde i den franske kolonien Indokina. Da Smerten ble utgitt var Duras på høyden av sin karriere. Og på nytt sjokkerer hun leserne sine. Denne gangen med sine ufiltrerte politiske kritikk av Frankrike, og rå beskrivelser av hvilke umenneskelige situasjoner en ble satt i under krigen.
Rasende og livredd
Da Mitterand reiser for å redde Antelme, har Duras lenge hatt et forhold til ektemannens beste venn, som er med på reisen til Dachau. Samtidig er hun fullstendig ødelagt av å vente på sin mann. Krigen har allerede tatt så mye; barnet de fikk sammen i 1942 døde under fødselen da legen nektet å rykke ut, noe som ofte skjedde under krigen, og søsteren til Antelme og Duras beste venninne har blitt deportert og drept i Tyskland.
I nesten ett år har ikke Duras fått ett eneste livstegn fra mannen sin. Hun er rasende, livredd og utslitt av å gradvis forstå hvilket helvete på jord som utspiller seg i leirene, og av å kjenne døden ta større og større plass ved siden av henne.
Over 40 år skiller disse to utgivelsene. Samtidig er det to tekster som på forunderlig vis strekker seg mot hverandre.
Hvem bærer vitnesbyrdet?
Den italienske filosofen Giorgio Agamben har skrevet mye om hvordan språket vårt fungerer i samtiden, og hvordan begrepene vi bruker har endret og utviklet seg i forhold til hvordan vi bruker de. Han går ofte tilbake til begrepenes opprinnelse for å forstå denne transformasjonen.
Agambens tenkning har blitt svært påvirket av vitnesbyrdene etter 2. verdenskrig, og han har pekt på at den latinske opprinnelsen av ordet vitne har to forgreininger. Den første testis betyr opprinnelig den som fungerer som en tredjepart i en prosess eller i et oppgjør mellom to parter. Det andre begrepet superstes, betegner den som har gjennomlevd noe, og er den som står igjen og kan bære vitnesbyrd.
Etter krigen var tausheten og viljen til å legge ting bak seg svært sterk. Men noen tok på seg oppgaven å fortelle
Etter krigen var tausheten og viljen til å legge ting bak seg svært sterk. For de fleste som hadde gjennomgått helvete strakk ikke språket til og resten av verden ønsket å se fremover. Men det var noen som tok på seg oppgaven å fortelle. For Agamben er dette de perfekte vitnene, de som uopphørlig formidlet sine erfaringer fra utryddelsesleirene.
De perfekte vitnene er et begrep som selvfølgelig ikke tar innover seg at for å fortelle må du ha muligheten til å bli hørt, noe som for eksempel var vanskeligere for kvinner og andre minoritetsgrupper som homofile, romfolk, utviklingshemmede og kriminelle. Det er nok ikke tilfeldig at Duras sin krigserfaring ikke kom før 40 år etter at den var skrevet.
Vitneskildringene om det ubegripelige
Robert Antelmes Menneskeslægten plasserer seg midt i vitneskildringene som har vært helt essensielt for vår forståelse av Nazi-tysklands utryddelsespolitikk; som ungarske Imre Kertész selvbiografiske beskrivelser om en ung gutts erfaringer fra Auschwitz i romanen Uten skjebne (1959), og rumenske Elie Wiesels bøker, som i memoaren Natten (1956) beskriver på en særdeles korthugd vis en far/sønn relasjon i Auschwitz.
Men det er nok italienske Primo Levis vitnesbyrd Hvis dette er et menneske (1947), med sitt nedtonede og klare språk, som er mest i slekt med Antelmes Menneskeslægten, både i form og innhold. Begge tar i bruk det lite følelsesladde for å beskrive det mest ubegripelige – og begge stiller spørsmålet om hva et menneske er i et system som er laget for å utradere det menneskelige.
Felles for Kertész, Wiesel, Levi og Antelme er deres erfaring i hvordan det har oppstått en kløft mellom de som har erfart det ubegripelige – og de andre, som ikke klarer å virkelig begripe. Det har oppstått en avgrunn mellom språket og erfaringen.
Hva er et menneske?
For Antelme blir det ubegripelige et nøkkelbegrep. For han blir løsningen å ta i bruk fortellingens oppbygning, hvor en må organisere stoffet, løfte frem noe og ta vekk noe annet for at det skal være mulig å ta det onde inn. Antelme forteller systematisk fra han ankommer Buchenwald i august 1944, blir overført til arbeidsleiren Gandersheim og må legge ut på dødsmarsjen til Dachau i slutten av april 1945.
For Antelme er den store erkjennelsen at vi alle er del av den samme menneskeslekten
Men hans metode er å zoome inn på hendelsene han forteller om. Det kan være den lille biten av et speil – som viser en magi når han kikker inn i det, fordi han ser seg selv – et menneske, brødet som en tysk kvinne gir ham, de alliertes krigsfly som de hører om natten – og som er som musikk i ørene deres, ansiktet til en av de tyske militærnekterne som prøver å snakke med ham på sitt eget språk, søndagen som blir en annerledes dag fordi de får sove litt lengre, sangen og diktene som de maner frem julenatten. Alt dette minner dem på at de er mennesker.
Ser samtiden klarere
For Antelme er den store erkjennelsen at vi alle er del av den samme menneskeslekten. For ham er nazistenes forsøk på å gjøre mennesket til et dyr eller en ting helt fånyttes. Det er når det er størst avstand mellom den som har makt og den som er underkastet at det blir tydeligst at det ikke er noen forskjell mellom SSerne og fangenes forhold til naturen og døden. «Bøddelen kan slå et menneske i hjel, men han kan ikke forvandle det til noe annet».
For Antelme blir erkjennelsen av at det er en avgrunn mellom erfaringen og språket også en slags befrielse, som kan gi han en slags beskyttelse:
«Ikke til å forestille seg, det er et uttrykk som hverken deler eller begrenser. Det er det mest praktiske uttrykk. Når en går omkring med utrykket som sitt skjold, dette uttrykk for tomhet, blir gangarten sikrere, mer solid, bevisstheten tar seg sammen.»
Å lese Menneskeslekten og Smerten sammen – og å få ta del i dialogen disse to utgivelsene fører, er en av disse erfaringene som setter dypt avtrykk, og som gjør at en ser sin samtid klarere.
