De perfekte vitnene
ANMELDELSE: Det er vanskelig å forstå hvorfor Robert Antelmes klassiker «Menneskeslægten» aldri har blitt oversatt til norsk. Å lese den sammen med hans tidligere ektefelle Marguerite Duras sine dagboknedtegnelser fra samme tid, er en begivenhet.
INNSIKT: Robert Antelme skrev og ga ut «Menneskeslægten», om sin erfaring fra konsentrasjonsleirer som Dachau og dødsmarsjen våren 45, to år etter at han kom hjem i sikkerhet. Både denne boken og Marguerite Duras´dagbøker fra krigen, «Smerten», gir en genuin innsikt i krigens helvete, skriver kritiker Hilde Slåtto.
Gads Forlag
En dag i begynnelsen av mai 1945 ringer telefonen hos Marguerite Duras i hennes leilighet i Paris. Det er François Mitterand, hennes venn og kollega i den franske motstandsbevegelsen som ringer for å fortelle at hennes ektemann er funnet i konsentrasjonsleiren Dachau, så vidt i live. Mitterand reiser umiddelbart, sammen med ektemannens beste venn, for å redde han. Hver time teller.
Duras har ikke sett ektemannen, den franske motstandsmannen Robert Antelme, siden han ble arrestert av Gestapo i juni 1944 og sendt til konsentrasjonsleiren. I mellomtiden har Antelme vært i den tyske arbeidsleiren Gandersheim, uten at Duras har ant om han er i live eller ikke.
Dagene i slutten av april og begynnelsen av mai 1944 er kaotiske i Paris, fylt av en berusende glede over at krigens slutt nærmer seg, og en isnende angst over hva tyskerne vil gjøre med alle menneskene de har tatt til fange. Ryktene florerer, de med makten posisjonerer seg og evakueringene av utryddelsesleirene tar tid.
Bestill abonnement her
KJØP
