Et av de fineste diktene jeg vet om er skrevet av Rolf Jacobsen. Det heter «Pusteøvelse» og tar menneskets higen etter «å komme langt nok ut» på kornet. Jacobsen setter ord på vår (forgjeves) streben etter å forstå universets gåte, med en poesi som både er opplagt og uutgrunnelig på samme tid. Det avslutter med verselinjene; «Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut/er du bare ved begynnelsen/– til deg selv.»
---
Teater
Solaris
Av og med Verk Produksjoner;
Fredrik Hannestad, Saila Hyttinen, Anders Mossling, Per Platou, Solveig Laland Mohn, Håkon Mathias Vassvik, Jakob Oredsson, Espen Klouman Høiner, Adam Manthey Steen, Camilla Eeg-Tverbakk, Vilde Jønland.
Back Box teater
Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av generalprøven.
---
Når kompaniet Verk Produksjoner lager teater inspirert av polske Stanislav Lems romanklassiker Solaris, går tankene til dette diktet. Ikke minst er forestillingen i tråd med poesiens essens; den er tilsynelatende enkel å forstå, men bevarer samtidig en gåtefullhet. Ikke for å gjøre seg påtatt dypsindig, men fordi den rommer så mye. I likhet med romanen, gir forestillingen en besnærende følelse av at man vil kunne se noe mer eller oppdage noe litt annet, ved et nytt møte.
Hjemsøkt av minner
Historien som ligger til grunn er en svimlende mix av filosofi og sci-fi. Den tar deg med til en ukjent fremtid og fjern utkant av universet – til planeten Solaris som er dekket av en mystisk, flytende substans. Et osean av superintelligent liv, som forskerne forsøker å forstå seg på.
I boken følger man psykolog Kelvins ferd fra jorden til forskningsstasjonen på Solaris, der han raskt finner ut at det har tørnet for besetningen ombord. De blir alle hjemsøkt av skapninger som har opphav i deres egne minner og fantasi. Selv blir Kelvin konfrontert med en naturtro kopi av sin avdøde kjæreste, som begikk selvmord ti år tilbake i tid.
Stjernehimmel og teknologi
Black Box teaters åpne scenerom er delt i to med en svart vegg full av lysende punkter og hull, som gjør det delvis mulig å se igjennom. En scenografi som drar assosiasjonene i retning av verdensrom og stjernehimmel, så vel som teknologi – med sine mange ledninger koblet til hvert lyspunkt. Samtidig skaper veggen et skille, der det som skjer på den andre siden fremstår mer uklart.
Det kunstneriske teamet spinner historien langt utover romanens fabulerende science-fiction
I løpet av den halvannen time lange forestillingen, beveger skuespillerne seg både foran og bak denne. Men ofte står de ganske stille, og henvender seg direkte til publikum i kraft av å være seg selv. Det kunstneriske teamet spinner historien langt utover Lems fabulerende science-fiction. Nærmere bestemt til deres egne opplevelser i møte med teateret, og evnen til å forestille seg.
Snabelsko og parykker
Solaris ble skrevet i 1961, samme år som kosmonauten Jurij Gagarin ble det første mennesket i verdensrommet. I et nærmest Kafka-aktig romanunivers, tegner Stanislav Lem opp grenseskillet mellom det materielt håndgripelige og det sanseoverskridende og uforklarlige. Han lar talende nok døren inn til universet være et speil; I forsøket på å forstå, møter mennesket seg selv i døren.
Når «Verk Produksjoner» fyller store deler av manus med tilsynelatende selvopplevde historier, føles det i tråd med hva som ligger mellom linjene hos Lem. En visshet om viktigheten av å øke vår selvinnsikt i utforskningen av verden.
Ensemblet drar oss med til minner fra barndommen så vel som veien inn i skuespilleryrket. Fra teaterskoleøvelser med imaginære objekter, til å leve seg inn i troen på det man gjør for å overbevise publikum. Mangelen på egentlige spill-scener eller karakterer å tre inn i, skaper et tilsiktet komisk misforhold til de utstuderte kostymene de har på seg. Her er snabelsko og parykker, leopardtights, klovnesminke og lange kapper. Som et slags unødvendig staffasje i møte med en langt friere fantasi.
Virkelighet vs illusjon
Blant de mange svimlende skildringene i boken, er hovedpersonen Kelvins møte med en «ødelagt» versjon av den han elsker, men som han kommer til å elske på nytt selv om «originalen» er gått tapt. På teaterscenen møter vi aldri noen av disse karakterene. I stedet utforsker ensemblet forholdet mellom virkelighet og illusjon, sannhet og etterligning i et vekselspill mellom tekstutdrag fra boken og egne beretninger.
Det kunne fort fremstått navlebeskuende og teaterfaglig internt. Når skuespillerne likevel lykkes med å få vår fulle oppmerksomhet, er det fordi de gjør det med både snert og humor. Med et alvor som griper og en formidlingsevne som drar oss fra teatersalen og ut til galaksene og tilbake igjen – på et blunk.
Fantasiens kraft
Forestillingen rommer ikke Stanislav Lems lek med ulike sjangre. Der boken har spor av psykologisk thriller, oppdagerroman, melodrama og vitenskapssatire, står elegien over det ensomme menneskets tilkortkommenhet i universet, i sentrum på Black Box. Det som står på spill er ikke å komme til bunns i den solariske sivilisasjonen, men oss selv og grensene for vår erkjennelse.
Med en scenisk tilstedeværelse som aldri glipper, introduserer teaterkompaniet fantasiens kraft i møte med det uforståelige. En tanke om at verdens kompleksitet kanskje ikke er noe man tar inn over seg når man blir voksen og belest, men noe man snarere legger fra seg etter hvert som tiden går.
