Det siste rommet i Vanessa Bairds utstilling Go Down With Me på Munch-museet er utstyrt med en advarsel: Her inne finnes det sterke skildringen av «krigens brutalitet og menneskelige lidelser».
Det er ingen overdrivelse. Rommet er tapetsert med urolige og repeterende pastelltegninger av lemlestede kropper, særlig barn. Dette er krigen i all sin gru, gjengitt som et myldrende inferno. Desperasjonen og harmen over bombingen av Gaza og av Ukraina uttrykt i rene ord. Det nytter ikke å se bort.
Baird lager kunst av det som til enhver tid opptar henne, ofte i esende serier. Kurator Kari J. Brandtzæg kaller det en visuell automatskrift. Repertoaret spenner fra egne kroppslige erfaringer, som sykdom og morskap, til bearbeiding av bilder og nyhetsklipp av andres lidelse. Hun pakker det ikke akkurat inn, men gir smerten en rå og egenartet form.
Eventyr og styggedom
Vanessa Baird har satt spor etter seg i det norske kunstmiljøet siden debuten på tidlig 90-tall. For mange er hun kjent som karakter i tegneserien Kebbelife, skapt av venn og kollega Mette Hellenes. Mitt første møte med Bairds kunst, var noen karakteristiske motiver inspirert av folkeeventyr, en miks av realisme og surrealisme, med obskøne detaljer. De skilte seg klart ut og var samtidig fulle av referanser.
---
Utstilling
Vanessa Baird: Go down with me
MUNCH
Kurator: Kari Brandtzæg
Står til 31. desember
---
Bairds karnevalistiske fremstillinger av kvinner som fortæres av ungene sine, eller betjenes seksuelt av dyr fra eventyrene, kan være groteske og absurde. Men de tilhører også en feministisk tradisjon: De sier noe om kvinnekroppens betingelser som jeg tror er gjenkjennelig. Hun skrur opp på maks volum, og resultatet blir både humoristisk og konfronterende.
Baird er i en særklasse når det gjelder å hente sitt eget liv inn i kunsten. Kroppen vi ser tilhører ikke sjelden henne selv, og selvportrettene er plassert i hjemlige omgivelser, i slitet og kaoset det er å leve med små barn og full jobb.

Baird skriver livet sitt inn i kunsten, slik Edvard Munch også gjorde det. Men det er lite av det opphøyde kunstneregoet å spore i Bairds selviscenesettelser. Distansen til «kunstnermannen», det klassiske geniet, kommenterer hun selv i serien Chloé Blouse/Family and Friends (2017–2019).
Det hjemlige slitet
Bairds bragd er at hun gir hjemmelivets strevsomme monotoni en skikkelig katarsis, hvor alt er satt på spissen. Scenene er rammet inn av britiske interiører, noe som speiler familiens skotske bakgrunn. Mønstrede tapeter, klokker og porselensfigurer forsterker stemningene.
Blant de mest fengende refleksjonene rundt morsrollen, er en serie oljemalerier med elementer av lyd og bevegelse fra 2002. I I felt a Sort of Homesickness for Myself sitter moren utmattet på gulvet med en oppslått bok, mens ungen ligger på gulvet bak henne. Morens øyne går nesten i kryss, de er såre og røde, og de beveger seg frem og tilbake i et repeterende mønster.
Baird blander humor og eksistensielt alvor, og det på en måte som virker, ja, trøstende
Baird blander humor og eksistensielt alvor, og det på en måte som virker, ja, trøstende. Verket drar tankene i retning av surrealistenes fusjon av drøm og virkelighet – og bruk av lett uhyggelige virkemidler.
Bairds bånd til kvinnelige surrealister som Frida Kahlo og Leonora Carrington er for øvrig uttalt i denne utstillingen. Kahlo ser vi spor av i de symboltunge selvportrettene, i avbildningen av dyr og i tematiseringen av smerte og sykdom.
Eksistensielt agg
Baird har levd nesten hele livet med en kronisk sykdom som gjør at hun daglig må ta en liten dose kortison. Blir det ubalanse i kroppen, kan sykdommen blusse opp, slik den gjorde mellom 2013 og 2017. Da må hun ta sterkere medisin, som kan gi hevelser og endringer i ansiktet.
Sykdomsperioden er fanget i en serie på nesten hundre selvportretter, kalt Red Herring. Prednisolon, ciclosporin. Baird skildrer nådeløst både det fysiske avtrykket i ansiktet og den indre reaksjonen på det som skjer. Hun er ikke alene om å utforske egen sykdom i kunsten, noe av den samme ekspresjonistiske selvgranskingen finnes for eksempel i Munchs Selvportrett i spanskesyken (1919). Men Baird er, igjen, slående kompromissløs, mørk og full av ambivalens i sine repeterende og sterkt kroppslige variasjoner.

De senere bildene til Baird viser også hvordan rollene innad i en familie endrer seg med tiden. Hun og barna har levd sammen med Vanessas mor, kunstneren og psykologen Maureen Baird. I takt med morens aldring, overtar datteren omsorgsrollen som moren tidligere i livet hadde for henne.
Utstillingen får frem spennet i Bairds kunst på en måte som virkelig imponerer
Datterens uro over dette snudde perspektivet er del av serien Behind Lined Curtains (2020–2024). Bildene er dypt personlige, men også allmenne fordi de skildrer omveltninger i livet som svært mange har erfaring med eller skal komme til å oppleve.
Stiller ut omstridt verk
Vanessa Bairds Go down with me er blitt en diger affære, med over 500 verk. Det er også første gangen Munch-museet drar en utstilling ut i foajeen. Der henger veggmaleriet To Everything There is a Season (2014). Bildet er et av tre som ble bestilt til Helse- og omsorgsdepartementet og til Landbruks- og matdepartementet i 2010.
Etter terroren 22. juli 2011 ble avbildingen av høyblokka, de blafrende papirene og menneskene som ligger på bakken for sterk kost. Helse- og omsorgsdepartementet takket nei til dette tredje verket, som endte opp i Kulturdirektoratet i stedet. Saken var omstridt, og reiste spørsmål om kunstens rolle i det som er vondt.

Det kollektivt vonde går igjen i mange av Bairds nyere arbeider, enten de tar for seg flyktningkrisen, som i You are Something Else (2016), eller krigføringen i Gaza og Ukraina. Utstillingen får frem spennet i Bairds kunst på en måte som virkelig imponerer. Fra det hjemlige og nære, men ikke mindre allmenne, til det storpolitiske.
Vanessa Baird er en av våre mest fremhevede kunstnere. Go Down With Me er kanskje ikke noe for sarte sjeler, men jeg vil nødig anbefale å la denne muligheten passere.