Det aller første verset Oslo Spektrum får servert av Nick Cave & The Bad Seeds onsdag kveld, er et vers om Kain og Abel. Om storebror Kain som slo ihjel og brutalt drepte lillebror Abel med et kjevebein.
Det er nok en av Nick Caves absolutte favoritthistorier fra Bibelen, fordi den er mørk, og voldelig, nær og svikefull. Helt siden han slo gjennom tidlig på 80-tallet, har Cave vært forført av de store fortellingene.
Fra starten skapte han seg selv som en mørkets ridder, helt avsondret fra samfunnet. Han var et høyreist bustehode, kritthvit i huden, bekmørk i håret, han var en rebell og en litterat som hadde forlest seg på Det gamle testamentet. Evnen han besatt var å kunne omgjøre de fascinerende fortellingene til potent og farlig pønk.
---
Konsert
Nick Cave & The Bad Seeds
The Wild God Tour
Oslo Spektrum, onsdag 2. oktober 2024
---
Musikeren Nick Cave gjorde seg til svovelpredikant og dommedagsprofet, men selvfølgelig uten noe større mål for øyet enn kunst og kaos. Han moret seg selv og verden med burleske historier fra litteraturen og virkeligheten, men ofte sto det en Gud i sentrum, en Gud som nådeløst lekte med sine små og ynkelige vesener.
Froskehopp mot Gud
I dag er det lite igjen av dette. I Oslo Spektrum er det kun «The Mercy Seat» som virkelig leker med en hensynsløs og drapskåt Gud.
Det er derfor symptomatisk for dagens Nick Cave, at når han synger om Kain og Abel i konsertens første linjer, kommer det i konteksten av en «søndagsmesse», i en låt som heter «Frogs» og som handler om hvor vakkert det er at vi alle er små og søte frosker som hopper og hopper for å nå opp til Herren.
Konserten dras videre inn i flere lignende låter fra det ferske albumet, Wild God. Låtene er meditative og teksttunge, og står som Vårt Lands anmelder skrev «i et fruktbart spenn mellom sorg, glede og håp, mellom desperasjon og frelse». Disse ordene sier mye om hvilket sted Nick Cave er på i dag.
Upåvirket av egen alder
Det er ikke dermed sagt at Nick Cave sitter på en krakk hele kvelden og synger det som – for mange – kan ligne lovsanger og klagesanger. Langt i fra. Av de store rockestjernene som fortsatt er aktive, er Nick Cave den mest vitale av dem alle.
Han er 66 år, men tiltrekker seg fortsatt nye fans, og de kommer ikke nødvendigvis fordi de har hørt gamle slagere. De kommer også for de nye og kritikerroste albumene. Det er noe med nerven og alvoret i Nick Caves tekst og framføring, som synes å appellere til alle med bare en ørliten nysgjerrighet til livets store spørsmål.
Det er scener som i det ene øyeblikket ligner et vekkelsesmøte, i det neste en frelser-positur tatt ut av et barokt maleri
Samtidig er det selvfølgelig entertaineren Nick Cave som lokker, fordi han lever i beste velgående og matcher selv de som er 40 år yngre enn ham. Han traver rundt på scenen som en frisluppen hingst, han gløder og virker helt upåvirket av sin egen alder. Han tar fansen i hendene, lener seg over dem, synger til dem, gjentatte ganger i nesten hver eneste sang. Det er scener som i det ene øyeblikket ligner et vekkelsesmøte, i det neste en frelser-positur tatt ut av et barokt maleri, i det neste en rockekonsert nede i et tett lokale med lavt under taket.
Det er rett og slett ikke bare en opplevelse å høre det som utspiller seg nede på scenen i Oslo Spektrum, men også å se det.
Prostitusjon og dødfødsel
Nick Cave er på sitt aller mest underholdende når han leverer de narrative låtene som typisk inneholder noen skitne smale gater, mordere, pamper, prostituerte og utstrakt hykleri fra presteskapet. «Red Right Hand», som er en av to låter som har gjort Nick Cave til mordballadens stamfar (den andre er «Stagger Lee»), minner nesten om en musikal slik den blir framført. Den innledes med de ikoniske rørklokkene og en bass som lister seg gjennom nattlige gater på jakt etter et offer.
«Jubilee Street» er et annet høydepunkt. Låten handler om Bee, en prostituert kvinne som blir myrdet av kunden som gjorde henne svanger. Den sleper seg i gang, nesten litt klumsete, før den i kveldens liveversjon eksploderer i et taktskifte og dissonerende harmonier – ledet an av Nick Caves trofaste høyre hånd Warren Ellis.

Låten «Tupelo» skiller seg også ut i Oslo Spektrum. Mellom de mer lavmælte og innadvendte låtene fra de tre siste albumene, er dette et konseptuelt buldreverk fra 1985. Her tonesettes intet ringere enn Elvis’ fødsel – og slik også rockens tilblivelse. Lyn og torden slår ned og Elvis’ tvillingbror må lide en krybbedød, for at rocken skulle bli til, signaliserer låten, sammensauset i bibelsk mytologi.
Tragedien
Alle de tre nevnte låtene er klassiske eksempler på hvordan Nick Cave gjennom karrieren har lekt med livets mørkeste sider, og laget grøssende underholdning av det. Alltid med sterke bilder, gjerne hentet fra litteraturen, religionen eller rockens verden, og ofte med et tydelig narrativ man kan følge fra A til B.
Men det var noe annet enn akkurat den suksessoppskriften som gjorde at Nick Cave fornyet seg som artist i 2016. Året før opplevde han å miste sin 15 år gamle sønn, som falt fra en klippe. Syv år senere mistet han enda en sønn.
Plutselig var han ikke bare en mann som sang om de bibelske fortellingene, plutselig var han begynt å ligne på en av dem selv
Disse hendelsene gjorde noe med artisten Nick Cave, som ikke sluttet å lage musikk, og ikke sluttet å turnere. For plutselig var han ikke bare en mann som sang om de bibelske fortellingene, plutselig var han begynt å ligne på en av dem selv, på Job, som var så sterk i troen, men likevel mistet alt.
Et skritt nærmere menneske
Kun ett år etter at hans tenåringssønn omkom, ga Nick Cave ut Skeleton Tree. Albumet skulle komme til å markere et skille i artistens omfattende diskografi. Nå var verden bekmørk på en måte han ikke hadde sett den før. Det var som om mannen som hadde skrevet side opp og side ned om død og tragedier, plutselig møtte nettopp død og tragedie på en måte han ikke kunne forstå.
Det resulterte i et album uten noen form for narrativ, fordi det var ikke lenger mulig, som hovedpersonen selv forteller i dokumentaren «One More Time With Feeling».
Det var som om Nick Cave plutselig tok oss med et steg bak fasaden, et sted lytterne ikke hadde vært før, et sted bakenfor historiefortelleren og et skritt nærmere menneske Nick Cave midt i hans eget desorienterte sorgarbeid.
Spøkelset med gigantiske joggesko
I Oslo Spektrum er det kun én låt fra 2016-albumet som gjenstår på setlisten, og det er den sterkeste av dem alle: I Need You. Den bærer på adspredte og usensasjonelle bilder fra en grånet og meningstappet hverdag, og om likbilen som venter. Den fremføres med et kamera som zoomet langt inn på Caves ansikt, og vi ser ham sitte der på flygelet med våte øyne og et herdet ansikt.

Den gripende låten fremføres i tospann med den nyere «Joy», som får hele Spektrum til å sitte knusk stille og høre Nick Cave, nesten gråtkvalt, fortelle om et « ghost with giant sneakers» som forstyrret ham en natt og fortalte: «We’ve had all had too much sorrow, now is the time for joy».
De fleste tolkninger forstår spøkelset med de gigantiske joggeskoene, som sønnen Nick Cave mistet i 2015. Han forteller at det er nok nå, du må forsone deg med livet.
Myten om Nick Cave
Akkurat disse ordene fremstår som et fruktbart bakteppe å lese konserten i Oslo Spektrum inn i. De seneste albumene viser en Nick Cave som til slutt fant lyset i mørke. Etter å ha dvelt med dype avgrunner både i livet og kunsten, har han funnet nye veier å vise livets brutalitet og skjønnhet på.
Når han til slutt går av scenen etter å ha kommet tilbake to ganger, føles det ikke bare som avslutningen på en kveld. Det føles også som fortsettelsen på myten om Nick Cave, som virker til å ha minst et tiår til som sceneartist i seg.
Jo lengre han holder, jo mer begynner han å ligne en bibelsk skikkelse selv, som en bortkommen sønn som banket så hardt på mørket at det begynte å blø lys.