Hvordan så vi på verden i 2019? Rentene og strømprisene var lave, Donald Trumps presidentperiode gikk mot slutten, fenomenet «pandemi» hørte hjemme i fremmedordbøker og katastrofefilmer, ingen hadde angrepet Ukraina, Israel eller Gaza, eller den amerikanske kongressen, dyrtid var forbundet med hundre år gamle bekymringer.
---
FILM
Joker: Folie à deux
Drama
Regi: Todd Phillips
Med: Joaquin Phoenix, Lady Gaga, Zazie Beetz, Catherine Keener, Brendan Gleeson
USA 2024
2 timer og 17 minutter
Aldersgrense: 15 år
---
Men det var jo ikke slik at alt bare vare fryd og gammen. Det var for eksempel helt naturlig å bruke en superheltmerkevare til å lage en alt annet enn lystig historie, der individets forfall speilet samfunnets. The Joker var en studie i utenforskap, sosial ulikhet og eskalerende ensomhet, fortalt med en intensitet som gjorde det lett å assosiere til soloterrorister og ekkokamre.
Opprørshelt eller offer?
I møtet med oppfølgeren er det tilrådelig å ha begivenhetene i 2019-filmen øverst i hukommelsen, her kommer dermed en oppsummering: Den dypt deprimerte lavbudsjetts-klovnen Arthur Fleck overfalles på jobb, takker usikkert ja til å låne våpen av en kollega og skyter tre forretningsmenn som går løs på ham på t-banen. Drapene skaper sosial uro som utarter til opprør idet hovedpersonen – fortsatt sminket som klovn – tar livet av programlederen under et direktesendt talkshow. Underveis har Fleck forsøkt å nøste opp sin egen barndom. Er han sønn av Thomas Wayne (og dermed halvbroren til Batmans alter ego Bruce Wayne)? Det viser seg at Arthur var adoptivbarn og utsatt for alvorlig misbruk av morens kjærester. Samfunnet snudde ryggen til.
Oppfølgeren er så langt fra «frittstående» det omtrent er mulig å komme
Oppfølgeren handler nærmest utelukket om konsekvensene av disse tildragelsene. Hovedpersonen sitter i fengsel og blir ført for retten, hvor han må svare for sine handlinger, som også inkluderer drapet på en kollega. Saken skaper splid: Er Fleck en opprørshelt? En terrorist? En utilregnelig psykotiker? Den eneste som synes uinteressert i spørsmålene er Fleck selv. Men han blir mer og mer fortrolig med rollen som Jokeren - selvtilliten er større når han ifører seg sminke og dress.
Sensasjonshunger
Joker: Folie à deux går så tett på hendelsene i The Joker – samt drapet på Flecks kollega - at man nesten kunne ansett de to filmene som én lang historie. Oppfølgeren er så langt fra «frittstående» det omtrent er mulig å komme.
Men selv om den dyster-dynamiske visuelle stilen og Joaquin Phoenix’ flamboyante spill er lett gjenkjennelig, er Folie à deux noe ganske annet: Der The Joker foregikk på et nedkjørt 1981-Manhattan, befinner vi oss nå hovedsakelig innenfor ulike institusjonsvegger; i fengsel og i en rettssal.
Og enda viktigere: Sinnsstemningene understrekes med musikalnumre fremført av hovedpersonen og hans beundrerinne Harley Quinn (Lady Gaga). Optimistiske svisker om lykke, underholdning og kjærlighet – Oh, When The Saints har for eksempel en fremtredende plass – skal liksom danne en kontrast til det alvorsfulle innholdet: Et individ og et samfunn som har gått av skaftet. Sensasjonshunger og sviktende omsorgsinstitusjoner skaper monstre.
Problemet er at selv ikke Lady Gagas stemmeprakt og glød er nok til å gjøre disse musikalnumrene interessante. De endrer ikke måten vi tenker på, de er ikke grensesprengende koreografert, de driver ikke handlingen fremover.
Selvforelsket
Det kan virke som om hele ideen bak Joker: Folie à Deux er å mane til refleksjon, til å få publikum til å virkelig tenke over alt som skjedde i originalen - og til å veie vår sympati med hovedpersonen. Resultatet er en selvopptatt og selvforelsket film, en følelse som forsterkes av det proft-virtuose skuespillet til Joaquin Phoenix. Og hvor ble det av galskapen og uforutsigbarheten som gjorde The Joker både ubehagelig og minneverdig?
Hvor ble det av galskapen og uforutsigbarheten som gjorde The Joker både ubehagelig og minneverdig?
Siden 2019 har verden blitt et sted med flere dårlige nyheter og hvor forskjellene mellom fattige og rike fortsetter å øke. Nedslagsfeltet for en historie fra Ronald Reagans USA, fra arnestedet til dagens markedsøkonomi, burde derfor vært stort.
Men i motsetning til sin forgjenger, makter ikke Folie à Deux å adressere tilstanden på en tilstrekkelig interessant måte – den er mer opptatt av seg selv enn av å fortelle noe nytt. Det ligger en iskald ironi i at en film om heltedyrkelse og verdens triste tilstand er så kry og selvgod.
