Jokeren ble skapt i 1940, bare ett år etter sin helte-nemesis Batman. Den evig smilende psykopaten ble fort den kappekledde hevnerens erkefiende, og hans fremferd gjenspeiler alltid samtiden. På 1950-tallet ble for eksempel den sadistiske morderen omgjort til en gladkriminell spøkefugl, men de fleste Joker-portrettene skildrer en dyster mesterhjerne med kaos som mål.
Klovnesko å fylle.
Da Jack Nicholson gestaltet ham i Tim Burtons Batman i 1989, ble det gjort med slik bravur og overskudd at det nesten var lettere å heie på skurk enn helt. Nitten år senere arbeidet 28-årige Heath Ledger seg så hardt inn i samme rollefigur – i Christopher Nolans The Dark Knight – at det fikk folk til å spekulere i om det bidro til at han døde før filmen hadde hatt premiere. Den ekstreme rolleprestasjonen ga ham en posthum Oscar. Det krever et visst mot og en betydelig vilje til nyskapning for å gjøre rollen, og Joaquin Phoenix, selv tre ganger oscarnominert fyller de store klovneskoene med selvsikkerhet.
LES MER: Almadóvar avslører den fysiske og psykiske smerten han selv lider av i ny film
Råttent.
Årets Joker-film er en frittstående historie som ikke skal kobles sammen med pågående eller kommende Batman-filmserier. Det føles ganske så unikt i dagens superheltlandskap, men Joker er heller ikke en typisk origin story, som det heter på nerdespråket. Som første film basert på en tegneserie, ble den vist i hovedprogrammet under filmfestivalen i Venezia i september. Der høstet den åtte minutters applaus og Gulløve for beste film.
Gotham City er alltid en lett kamuflert utgave av New York, denne gang som metropolen under de tunge sosiale problemene byen led under tidlig på 1980-tallet, da det store eplet føltes råttent – byen slik man kjenner den fra klassikeren Taxi Driver (1976). «En dag kommer en storm som vil vaske avskummet vekk fra gatene», sa fortellerstemmen til den ustabile hovedpersonen Travis Bickle (Robert De Niro), et åpenbart forbilde for Joaquin Phoenix' Joker.
Radikalisering.
Som Taxi Driver er Joker et karakter- studium av et psykisk sykt menneske og en historie om radikalisering i et iskaldt samfunn. Tungt medisinerte Arthur Fleck bor sammen med moren sin og tar oppdrag som klovn – på barneavdelinger på sykehus og som reklamegimmick på gata. Han ønsker å skape latter, men vekker lite glede. Når han får et barn til å le på bussen, blir han nådeløst bedt om å være stille. Han er sosialt forstyrret og lider av tvangsmessige latterutbrudd, en affektert skratting i grenselandet mot gråt. «Beklager latteren», lyder en lapp han bærer med seg – «Jeg har en lidelse». Latteren er alt annet enn smittende.
Politiske vedtak fratar Fleck behandling og medisiner og spiralen begynner å dreie nedover, i et tempo som øker med den stadige avvisningen fra samfunnet. Hovedpersonen anstrenger seg for å smile, men til liten nytte. Er frykt og voldsbruk den eneste måten å få oppmerksomhet på?
LES MER: Problematikken i Disco begrenser seg neppe til kristne menigheter
Ensomhet.
Joker har et budsjett på 55 millioner dollar, ca 300 millioner mindre enn Avengers: Endgame. Den er blottet for kostbare spesialeffekter og rommer lite av det man forventer med samtidige superheltfilmer. Den er fattig på store tablåer og action, noe som gjør de få voldshendelsene effektive, realistiske og vonde. Filmen er intet eventyr om det gode mot det vonde, men et dypdykk i ensomhet og hvordan omverdenen takler annerledeshet.
«Det verste med å ha en sinnssykdom, er hvordan folk forventer at du skal oppføre deg normalt», skriver Arthur i dagboken sin. Han har psykiske lidelser og forstyrrelser vi bare må gjette oss til, samtlige forverres av et bistert og likegyldig ikke-felleskap.
Vanskelig.
Hvor mye sympati er det meningen at vi skal ha med mannen som er i ferd med å bli Jokeren? Styrken i filmen er hvor vanskelig Phoenix gjør det for oss. Arthur er ikke en person man nødvendigvis ønsker i livet sitt, skuespilleren har anstrengt seg for å skape en skikkelse det er umulig å identifisere seg med, en avmagret outsider med bevisste likheter til psykopatskurker fra 1970- og 1980-tallet. Han drives av uklare motiver og er selv i tvil om sin egen eksistens. Alt vi vet er at han ønsker varme og oppmerksomhet og å skape harmoni. Parallellene til soloterrorister i vår egen tid er dystre.
LES MER: Dag Johan Haugerud har laget tiårets beste, norske film
Trump?
Joker skildrer et asymmetrisk samfunn der de rike ser ned på de fattige. På toppen av næringskjeden sitter industrialisten Thomas Wayne, som den dannede vil vite er faren til Bruce Wayne – selveste Batman. Thomas Wayne fyller flere funksjoner i filmen, han er representant for øvrigheta, farsfigur for hovedpersonen og et ekko av dagens sittende president. Med slike folk på toppen, blir det kaos i bunnen, og snart skal den apolitiske Arthur inspirere til drap og opptøyer.
Det er muligens ironisk at Joker er en superheltfilm, med en lisensiert merkevare som tittel og viktigste salgsargument. Batman-fans vil kunne nikke gjenkjennende til emblemer som Wayne-familiens britiske butler Alfred, Arkham-asylet og en variant av opprinnelshistorien til den kappekledde flaggermusmannen.
Samtidig viser filmen hvor fleksible disse signaturene har blitt i 2019, de kan i grunnen brukes til det meste. Og Joker bør, etter alle solemerker, makte å skape diskusjoner om utenforskap og hvordan vi forholder til mentalt syke.
Einar Aarvig
kultur@vl.no
ANMELDELSE
---
Film
- Joker
- Thriller/drama
- Regi: Todd Phillips
- Med: Joaquin Phoenix, Robert De Niro, Zazie Beetz
- Warner
- Aldersgrense: 15 år
---
