Noen romaner har en kompromissløs fortellerstemme som enten treffer leseren umiddelbart, eller som bommer fullstendig. Hvis man ikke henger med fra start, kommer man aldri inn i flyten. For meg er Tore Renbergs Lorden – hans tredje på nynorsk – en slik roman. Til tross for mange glitrende partier og enkeltsetninger så er helheten like usammenhengende som fortellerens maniske sinn.
Jon Magne Moi er en pensjonert lærer samt leder for bygdas historielag. På fjelltur med kona finner han tolv år gamle Ellen Sofie Bestandig i snøen, stivfrossen og nesten død. Mens kona drar på venninnetur til København, blir han alene igjen med en trang til å finne ut hvem som ville skade bygdas berømte barnestjerne.
---
Roman
Tore Renberg
Lorden
304 sider, Forlaget Oktober 2024
---
Leflingen med krimsjangeren skaper en viss spenning. Men både Moi og romanen er for distrahert av alt mulig annet til å gjøre noe særlig ut av spenningen. Lorden er først og fremst et karakterportrett fra innsiden av et kaotisk sinn, forkledd som en krimroman, men dessverre uten at disse går opp i en høyere enhet.
Verken krim eller essay
I Agnes Ravatns Dei sju dørene (2019) mener en litteraturviter seg kompetent til å løse en krimgåte. Det kan virke som om Mois språklige kompetanse og lokalhistoriske kunnskap har gitt ham samme selvtillit. Moi er nysgjerrig på det meste, og han følger med på alt som skjer i bygda. Selv om han er noenlunde sympatisk, går han nok sambygdingene like mye på nervene som meg. Han unnskylder sine mange irrelevante fotnoter, parenteser, digresjoner og tankesprang på følgende vis:
Eg er eit essayistisk menneske. (…) Vandringa kjenneteiknar essayet, spranget, flukta, den totalitære romslegheita!
Jeg elsker essayistiske romaner som er drevet frem av en assosiativ mer enn en narrativ flyt. Og hvor fortellerstemmens særpreg er viktigere enn fortellingen. Men i denne romanen spenner krimgåten og de mange essayistiske betraktningene – om språk, historie, Bach, Dickens og så videre – bein på hverandre.
Her kan man innvende at volden mot «Bestandig-jenta», i likhet med drapet på Laura Palmer i Twin Peaks, bare er et påskudd for noe helt annet. Ei heller er de essayistiske partiene ment å være interessante i seg selv. De har til hensikt å karikere Moi som en småintellektuell bygdegubbe. Altså er romanen verken et oppriktig forsøk på krim eller essayistikk, men en ironisering over begge disse sjangrene, og det for å oppnå – ja, hva, egentlig?
Uforpliktende
For det første vil den skildre Mois sinnstilstand, og gjennom ham denne bygda som han bor i (navnløs så vidt jeg fikk med meg). Selv om Moi for det meste gir inntrykk av å ha ADHD, så hintes det til at han kanskje lider av noe verre. Ikke minst mener han å kommunisere med lord Cumberidge som angivelig bodde i bygdas såkalte «Lordeslott» en periode på 1800-tallet. Det er i nærheten av Lordeslottet at Moi oppdager den livløse Ellen Sofie. Som barn skal Moi ha sett den kappekledde Lorden med sine egne øyne.
Mest fascinert er jeg av fortellerens sekulære åndelighet
Gjennom forlagets innsalg registrerer jeg at Lorden har fått en ganske positiv mottagelse. Nå som jeg har gjort opp min egen mening, tillater jeg meg en titt på disse andre anmeldelsene. Selv mener jeg at romanen har ett interessant trekk, nemlig en kompromissløs og sjeldent ufokusert fortellerstemme, men andre anmeldere virker til å oppleve den som dyp. I Aftenposten mener Eilif Guldvog Hartvedt at den er «subtil og intelligent», og at dens mysterier fungerer som «en døråpner for flere av vår tids mest betente samfunnsspørsmål». Den upålitelige fortellerens manglende fokus fører i mine øyne til et altfor bredt og uforpliktende tilfang til å si noe relevant om samtiden.
Ja, ikke engang samtidens mangel på fokus sier den noe vettugt om.
Lysende kjerne
Der jeg ser masse rot, så vidt holdt sammen av et stort forteller-ego, ser Dagsavisens Gerd Elin Stava Sandve «ein kunstferdig, ganske kompleks komposisjon». Hun kjente på «eit veldig sug», mens jeg opplevde det som en kamp bare å komme meg gjennom denne romanen. Dagbladets Andreas Wiese skryter av «hylende morsomme fotnoter» (og gir boken terningkast 6), mens jeg opplever fotnotene som plagsomme brudd på en allerede skjør leseflyt.
I møte med de fleste hyllede romaner som jeg selv misliker, ville jeg ha stått på mitt og insistert på at de andre tok feil. Men Lorden har en egenskap som nødvendigvis vil dele leserne i minst to leire. Hele romanen står og faller nemlig på om man syns fortelleren er minst like morsom som han er enerverende. Jeg syns han er litt morsom og veldig enerverende. Ikke minst fordi det finnes så mange fascinerende tilløp som ikke i tilstrekkelig grad blir dyrket.
Mest fascinert er jeg av fortellerens sekulære åndelighet. Hans personlige tro på «jords-altet» inspirerer en «livsjubel» som kanskje, kanskje ikke, henger sammen med den gryende manien. Uansett knytter livsjubelen ham til den livløse jentas «lys». Jeg mistenker at denne mystiske forbindelsen er romanens kjerne. Men fortellingen som Renberg har spunnet omkring denne kjernen, er dessverre så sprikende at jeg til stadighet mistet lyset av syne.
