Fascinerende kjerne i altfor sprikende roman

Noen romaner har en kompromissløs fortellerstemme som enten treffer leseren umiddelbart, eller som bommer fullstendig. Hvis man ikke henger med fra start, kommer man aldri inn i flyten. For meg er Tore Renbergs Lorden – hans tredje på nynorsk – en slik roman. Til tross for mange glitrende partier og enkeltsetninger så er helheten like usammenhengende som fortellerens maniske sinn.

Jon Magne Moi er en pensjonert lærer samt leder for bygdas historielag. På fjelltur med kona finner han tolv år gamle Ellen Sofie Bestandig i snøen, stivfrossen og nesten død. Mens kona drar på venninnetur til København, blir han alene igjen med en trang til å finne ut hvem som ville skade bygdas berømte barnestjerne.

Leflingen med krimsjangeren skaper en viss spenning. Men både Moi og romanen er for distrahert av alt mulig annet til å gjøre noe særlig ut av spenningen. Lorden er først og fremst et karakterportrett fra innsiden av et kaotisk sinn, forkledd som en krimroman, men dessverre uten at disse går opp i en høyere enhet.