På 1980-tallet, før Seinfeld, Sopranos, Game of thrones og strømming, var såpeoperaen blant de dominerende fjernsynsuttrykkene. Sjangeren fikk enorm gjennomslagskraft i Norge, et land som fremdeles slukte det meste av de kommersielle amerikanske folkefrieriene.
---
TV-serie
Milliardærøya
Netflix
Skapere: Anne Bjørnstad, Eilif Skodvin
Med: Trine Wiggen, Svein Roger Karlsen, Ragne Grande, med flere
---
Alle, faktisk bortimot alle, kjente for eksempel til Dynastiet - til oljebransjemaktkampen mellom familiene til isdronningen Alexis og den staute, steinharde Blake. I konkurrenten Dallas stod det også om olje, mens kjernen i konfliktene i Maktkamp på Falcon Crest og Glamour var henholdsvis vinmarker og mote.
Opp fra de døde
Sjangeren fikk navnet sitt allerede før den medierte seg over fra dagtid-radioteater til tv: Disse fortellingene gikk hjem hos husmødre – en perfekt målgruppe for alskens rengjøringsprodukt-reklame.
I dag finnes det knapt husmødre eller reklamefjernsyn - og strømmetilpasset binge-underholdning har for lengst tatt over eteren. Det fremste norske eksemplet på såpe, Hotel Cæsar, har vært gravlagt siden 2017.
Men når det gjelder såpeopera, skal man ikke ta noens død for gitt - sjangeren er kjent for sine kreative friheter, det var for eksempel normal praksis å skrive hensovne rollefigurer tilbake i handlingen.
Grådighet
Og med Milliardærøya er det såpeopera for fulle mugger.
Familiene Meyer og Lange kjemper om lakseressurser og aksjemajoriteter på den fiktive trøndelagsøya Brima – i en form som både leker med og forsyner seg grådig av sjangerens spilleregler.
Klansoverhodene, spilt av Svein Roger Karlsen og Trine Wiggen med perfekt balanse mellom distanse og oppriktighet, gjenspeiler Blake og Alexis på fiffig vis. Kjenningsmelodien til Glamour høres på et tidspunkt i bakgrunnen og intrigene hekles stadig tettere sammen, til et nett av utroskap, grådighet, hevn, graviditeter utenfor ekteskapet og enda mer grådighet.
Ja, selv om handlingen begynner med et maktvakuum som skal tettes og rollefigurer som setter seg avslappet-rutinerte inn i helikoptre, slekter serien mer på Dynastiet enn på Succession.
Fleece og allværsjakker
Milliardærøya markedsføres som et «komisk dypdykk i Norges kontroversielle oppdrettsnæring», en karakteristikk som bekreftes av vignetten: Ivar og Kari Medaas synger «Eg hadde ein gong ein båt» over bilder av maktpersoner som John Fredriksen, Erna Solberg og Kronprinsesse Mette Marit – det gir inntrykk av lystig satire, en sjanger vi definitivt ikke er bortskjemt med i Norge.
Det er dessuten prisverdig med en serie fra distriktsnorge, med alt det innebærer av lokal natur og dialekter.
Serien er så vidt innom naturvern og skadet oppdrettsfisk, men ikke nok til at synet på vakuumpakkete fileter blir særlig utfordret
Og akkurat som sine amerikanske 1980-tallsforbilder, er Milliardærøya tilgjengelig og folkelig. Fargene er klare, kamerastilen oversiktlig og persongalleriet består av nesten arketypiske typer: Den røffe helikopterpiloten, den daffe kunstnertypen, den forsmådde datteren, tenåringen som har alene hjemme-fest og en arving som heller vil bli hollywoodstjerne enn å stille i generalforsamlinger. Sistnevnte er en relativt utilslørt pastisj på laksearvingen Gustav Magnar Witzøe, Norges rikeste mann.
Mens Trine Wiggen spiller den kaldeste fisken i dette havet. Julia Lange er en hai som sluker sine fiender uten så mye som et blunk. Bjarne Brøndbo gjør en solid skuespillerdebut som golfgal styreleder, og Svein Roger Karlsens Gjert Meyer står – som antydet – ikke tilbake for selveste Blake Carrington, bare med passe usmarte fleece- og allværsjakker.
Strømlinjeformet
Ved å bruke laksenæringen som dramatisk ressurs, blir Milliardærøya både norsk og unorsk samtidig. Gjenkjennbare miljøer og industrier formidles med et globalt nedslagsfelt for øyet - historielinjene intensiveres etter klassiske Netflix-algoritmer, og det kunne vært interessant vite hvordan serien fungerer i de mange landene som får den dubbet på sine egne språk. At Medaas-ekteparets åpningslåt også er en verdenskjent Beach Boys-melodi er langt fra tilfeldig.
Det kan innvendes at noe av satiren og kritikken går tapt i denne strømlinjeformingen – serien er så vidt innom naturvern og skadet oppdrettsfisk, men ikke nok til at synet på vakuumpakkete fileter blir særlig utfordret. Milliardærøya vil neppe påvirke salget av verken sashimi eller laks kjøpt med tanke på agurksalat-varianten.
Det meste kan skje
Samtidig gjør den proffe og overskuddspregete fortellerstilen serien til en anbefaling, sørlig på grunn av de forseggjorte detaljene – handlingen tar seg for eksempel tid til betraktninger om kaviar. Det er lett å engasjere seg i det tre generasjoner store persongalleriet, å la seg humrende rive med av allianser i konstant drift.
Og så går det an å håpe at kantene blir skarpere i kommende sesonger. Mye tyder på at de kommer, selv om det er vanskelig å se for seg en evighetsserie ala Dynastiet. Men hvem vet – med såpeoperaer kan det meste skje.
