«Hvorfor er vi så gode til å samle mer informasjon og makt, men langt dårligere til å tilegne oss visdom?» Med dette spørsmålet har den israelske historikeren Yuval Noah Harari kastet seg inn i en av dagens heteste debatter, temaet som er på alles lepper og som holder flyplassbokhandelen likvid: hva vi skal gjøre med kunstig intelligens (KI)?
---
Sakprosa
Yuval Noah Harari
Nexus: En kort historie om informasjonsnettverk fra steinalderen til kunstig intelligens
Oversatt av Lene Stokseth
428 sider , Cappelen Damm 2024
---
Sapiens (2011), Hararis gjennombrudd som intellektuell stjerne av galaktisk format, fortalte hele menneskets historie i én heseblesende og spekulativ beretning. Oppfølgeren, Homo Deus (2015) satte søkelys på vår utrolige skaperevne og spekulerte dristig om fremtidens samfunn og teknologi. Harari undret seg over at Homo Deus skapte inntrykket av at han, en historiker, var ekspert på KI. Likevel falt han for fristelsen og skrev Nexus En kort historie om informasjonsnettverk fra steinalderen til kunstig intelligens.
Det er forståelig, men ikke nødvendigvis så lurt.
Dommedagsprofeten Harari
Om Nexus kan kalles en historie, er riktignok tvilsomt. Kun første del leser slik, og spenner fra urhistorien, via fremveksten av skriftlige dokumenter, Bibelen, Den katolske kirken og hekseprosessene, frem til moderne demokrati og diktatur. Det som holder disse temaene sammen, og som egentlig er bokens hovedtema, er informasjonens rolle i samfunnet.
I debatten om KI, må Harari avgjort sorteres som dommedagsprofet, en som frykter at vi kan miste kontrollen over våre superintelligente datamaskiner. Men for å forstå problemet, inviterer han oss til å se tilbake på informasjonens historie. Ofte tenker vi at informasjon er et gode i seg selv, men mer informasjon fører ikke nødvendigvis til sannhet. Slik algoritmene i dag spyr ut usannheter på sosiale medier, muliggjorde eksempelvis trykkekunsten heksebrenningen i Europa. Dessuten sikter ikke informasjon bare på sannhet, den opprettholder også sosial og politisk orden.
Vi mister kontrollen
Ifølge Harari skaper informasjon «intersubjektive virkeligheter», fenomener som binder mennesker sammen, det være seg guder, penger eller stater. I Hararis verdensanskuelse, finnes egentlig bare det individuelle mennesket og den objektive virkeligheten. Men gjennom informasjon kan mennesket skape liksom-virkeligheter som muliggjør samhandling i stor skala. Problemet oppstår først når disse størrelsene begynner å leve sine egne liv eller når vi tror at de finnes i en objektiv forstand.
Dette er spesielt et problem med KI. Det er ikke bare slik at datamaskiner bevarer og prosesserer informasjon: de har nå blitt aktører som skaper ny informasjon, setter egne mål og forandrer verden på uforutsette vis. Vi er i ferd med å miste kontrollen.
Lemfeldig og skjødesløs
Nexus er full av kontraintuitive idéer, spekulative forklaringer, og spennende anekdoter. Jeg kan beundre Hararis dristige og poengterte stil, kjennetegnet av fiffige, til og med elegante setninger. Men som et bidrag til forståelsen av KI, er dette frustrerende lesning. Siden Sapiens, har Harari vært en vært en kontroversiell historiker. I Nexus forholder han imidlertid seg til fortiden mer lemfeldig og skjødesløst enn noen gang, tilsynelatende uinteressert i etterrettelighet eller sammenheng.
Som et bidrag til forståelsen av KI, er dette frustrerende lesning
Når Harari skriver om Bibelen som informasjonsteknologi sier han at: «Jødene kom blokkjede-ideen to tusen år i forkjøpet og begynte å lage utallige kopier av den hellige kodeksen». Der banker vanligvis har oversikt over økonomiske transaksjoner, sikrer blokkjede-teknologien (Blockchain), som ligger til grunn for digitale valutaer som Bitcoin, denne informasjonen ved å lagre den i mange desentraliserte kopier.
Harari påstår derfor at jødene egentlig oppdaget denne idéen ved å kopiere Toraen og spre den rundt. Tilsynelatende en oppsiktsvekkende innsikt fra en allvitende historiker, men ved nærmere ettertanke en intetsigende påstand, som å hevde at Egypterne kom iPaden i forkjøpet ved å lage papyrusen.
Mye selvtillit, lite selvinnsikt
Harari har dessuten et ideologisk overbestemt og historisk uinformert syn på religion. Tilsynelatende uten å rødme, lirer av Harari av seg påstander som at Den katolske kirke «tolket Jesu ord på en måte som gjorde det mulig for kirken å bli den rikeste jordeieren i Europa, igangsette voldelige korstog og etablere blodtørstige inkvisisjoner.» I århundrer har vi knapt gjort noe annet enn å glo på keiserens blottede kropp, men Harari tror likevel han sjokkerer når han sier at keiseren er naken. Nå skal jeg selvfølgelig ikke benekte kirkens mange synder; jeg vil simpelthen avvise at Harari har noe interessant å si om dem.
«Nexus» er kun en lekegrind for Hararis Store Ideer
Hadde Hararis olympiske selvtillit fått selskap av litt selvinnsikt, kunne dette blitt en verdifull bok. I stedet har historien blitt Hararis Disneyland. Den virkelige historien har for lengst kapitulert, blitt tvunget i kne og sluttet å gi motstand. Nå er den kun en lekegrind for Hararis Store Ideer.
Operer på gutteromsnivå
Og gjett om ideene er store! Harari utforsker enhver mulig fare ved KI på et abstraksjonsnivå som utsletter den konkrete konteksten. Nesten ingen konkrete aktører utfordres eller kritiseres, det er bare «vi», menneskeheten, som må handle riktig. Og rådene vi får er hyperabstrakte. Harari opererer på et slags gutteromsnivå, der kampene står mellom «demokrati» og «diktatur», konsekvensetikk mot pliktetikk, og global splittelse eller intelligensmonopol. Ikke sjelden tvinges han derfor til å jobbe mot sine egne definisjoner, som når han hevder at demokrati ikke er kompatibelt med flertallstyranni.
Men så lever vi altså i informasjonens tidsalder. «It from Bit», sa kvantefysikeren John Archibald Wheeler, og antydet dermed at informasjon var opphavet til alt som eksisterer. Om vi lever i informasjonens tidsalder, trenger vi ikke bare et kritisk blikk på hvordan vi forholder oss til informasjon, men også hvordan vi forholder oss til begrepet om informasjon. James Gliecks The Information, en mye bedre populærvitenskapelig bok om temaet enn Nexus, beskriver nettopp hvordan et begrep teoretisert av forskere knyttet til Bell Labs i midten av forrige århundret, i dag nå brukes for å betegne, ja, alt.
Gjør deg ikke klokere
Harari mangler dette selvkritiske blikket, og reduserer all menneskelig kommunikasjon til informasjon. Moralske og estetiske dimensjoner er simpelthen borte. Men er egentlig «informasjon» tilstrekkelig til å forstå medmenneskelige virkeligheter? Og hvilke forvrenginger skjer når alt presenteres som informasjonssystemer – når, for eksempel, kristendommen presenteres som et nettverk som primært eksisterer for å bevare Bibelen som en ufeilbarlig database?
Om leseren skulle være i tvil, la meg gjøre det helt klart: Dette en bok skrevet for å få folk til å føle seg smarte. Den kiler deg på frontallappen og stryker stoltheten din, men gjør deg hverken smartere eller klokere. Presset mellom obskure historiske anekdoter gjengitt med en arrogant selvfølgelighet, finner Harari plass for utallige påstander som pirrer nysgjerrigheten, men hvis betydning forsvinner som sand mellom dine fingre.
Et godt råd
Harari ønsker å advare mot farene ved kunstig intelligens. Men hvem i dag vil ikke det?
Nexus mobiliserer hele verdenshistorien for å understreke poenget, og likevel står vi igjen med samme, enkle innsikt som i Sapiens og Homo Deus: Mennesker har en unik evne til å skape enorm makt og kunnskap i fellesskap; pass for all del på at vi ikke mister kontrollen over det vi har skapt. Det er ikke en iøynefallende påstand, men tross alt et godt råd.
