I Kjersti Horns regi av «Hedda Gabler» på Det norske teatret, skjer det noe underlig. I den dramatiske sluttscenen der Hedda skyter seg, blodet spruter oppetter veggene og Bracks ikoniske sluttreplikk faller, bryter publikum ut i spontan latter.
Det er en merkelig, nesten ubehagelig opplevelse, og man sitter igjen med spørsmålet: Er det tilsiktet?
---
TEATER
Hedda Gabler
Av Henrik Ibsen
Regissør: Kjersti Horn
Scenograf og kostymedesign: Sven Haraldsson
Videoregissør: Mads Sjøgård Pettersen
Komponist og lyddesign: Erik Hedin
Lysdesign: Torkel Skjærven
Det norske teatret, Hovedscenen
---
Supernerd
Latteren har sittet løst allerede fra stykkets start, der hushjelpen Berte (Kirsti Refseth) har tenna på tørk og et revy-lignende oppsyn. Det komiske i Jørgen Tesman er også tatt helt ut i svingene. I rollen som Heddas pedantiske ektemann har Emil Johnsen runde briller, professorbustete hår, påklistret bart og en spillestil som bygger opp under det nerdete på en nesten karikert måte. Rettferdiggjør han karakteren eller utleverer han den?
Faren ved å etablere så komiske karakterer er at det kan ta brodden av alvoret og det hjerteskjærende i stykket.
Skjør og samvittighetsløs
Hedda Gabler er et ubehagelig skuespill med en uvanlig vri. I de fleste fortellinger er det «den andre» som er slem, Ibsen legger det derimot til hovedpersonen selv. Hedda blir en manipulator vi streber etter å forstå. Listen over ulike tolkninger er mange.
I Jae Nyamburahs skikkelse ser vi det samvittighetsløse, slu og sjalu, men også en skjør person som ikke tør å være tilstede i eget liv. Nyamburah får frem mye kraft og dynamikk i hovedrollen. Vi aner den eksistensielle kjedsomheten, en Hedda uten egen drivkraft i livet, drevet til vanvidd av andres forventninger.
Komiske karakterer
At Hedda skjebne likevel aldri helt berører, bunner mye i karakterene rundt, der selv Assessor Brack (Kyrre Hellum) blir mer komisk enn farlig. Et unntak er ironisk nok Geir Kvarme i rollen som tante Julle. At mann spiller dame kan fort fremstå komisk, men Kvarme fisker aldri etter latter. I stedet forsvarer han karakteren og få frem mye av Ibsens rike undertekst i den lille rollen.
At Hedda skjebne likevel aldri helt berører, bunner mye i karakterene rundt
Spennende signatur
Et helt lite hus fyller hovedscenen. Scenograf Sven Haraldsson gir oss et fullt innredet hjem med gjennomsiktige vegger som kler stykket utmerket i kombinasjon med Kjersti Horns signatur som teaterregissør. At alt som skjer filmes og publikum selv kan veksle mellom å se på scenen og nærbilder på skjerm, gir et skjær av noe intimt, en spennende dynamikk til fortellingen. Det legger til rette for at vi ikke bare blir flue på veggen, men også kan komme mer under huden på karakterene.
Hva som rører seg i karakterenes indre, og betydningen av alt som ligger mellom linjene i de ladede replikkene, blir derimot mer fraværende i denne forestillingen. Når latteren sitter så løst fra start til slutt forsvinner også noe av dybden i «Hedda Gabler».
