– Hvem sier dere at jeg er?
Spørsmålet om den kontroversielle snekkersønnen fra Nasaret har ikke stilnet. Nå slynges det ut fra scenen i Folketeatret i Oslo, 2000 år etter at det ble stilt første gang.
I programmet blir vi lovet en uforutsigbar Jesus Christ Superstar. En forestilling med et eget preg, som skal kaste lys over vår egen tid – mer dagsaktuell og relevant enn noensinne.
Får vi det? Og får vi svar?
---
Musikal
Jesus Christ Superstar
Regissør og koreograf: Cressida Carré
Original tekst: Tim Rice
Musikk: Andrew Lloyd Webber
Norsk oversettelse: Atle Halstensen
Kunstnerisk leder: Atle Halstensen
Med: Aksel Hennie, Jeppe Beck Laursen, Ingrid Haavik, Espen Lind, Bjarte Tjøstheim med flere
Folketeatret, 30. august - 15. november 2024
---
Forventningene summer i alle fall i Folketeaterpassasjen fredag kveld, det er en storslått premiere hvor den røde løperen er rullet ut. Og det er kjente, overraskende navn på plakaten: Aksel Hennie som Jesus. Ingrid Haavik fra Highasakite som Maria Magdalena. Bjarte Tjøstheim som Herodes. Espen Lind som Pontius Pilatus. CC Cowboy-Magnus Grønneberg som Kaifas. Ingen av dem erfarne musikalartister.
Superstjerne-Jesus
Å velge stjerner fra andre sjangere i en oppsetting av Jesus Christ Superstar er riktignok ikke så uforutsigbart som programheftet vil ha det til. Den forrige virkelig store oppsetningen i Norge var ved Det norske teatret i 2009, med Turboneger-vokalist Hank von Helvete, eller Hans-Erik Dyvik Husby, i hovedrollen. Og store rockeartister fra Deep Purples Ian Gillan til Alice Cooper – og Bjelleklang – har fylt sine roller i løpet av de femti årene superstjerne-Jesus har gått sin seiersgang over verdens scener.
Relevansen av å sette opp en akkurat denne fortellingen nå, skal det godt gjøres å overse. Her er en fortelling om kongelige kontroverser, krig, okkupasjon, ofring av uskyldig liv, superstjerne-dyrking, personlige ambisjoner, PR, selvpromotering, maktmisbruk, svik, vold og uinnfridde folkelige forventninger. Og, midt i stormens øye, såklart, et pikant og påstått usømmelig kjærlighetsforhold.
Den dagsaktuelle klangbunnen - eller bakgrunnsstøyen - for stykket er skjærende: Lyden av missilnedslag og luftvernsirener. Terrortrusler, torturscener, overveldende nød. Trump, Taylor Swift og bryllupet i Geiranger.
Her kan det definitivt ta fyr.
Frelser ute av kontroll?
Stykket har siden det første gang ble oppført i 1970, alltid provosert og begeistret. Andrew Lloyd Webber og Tim Rices ukonvensjonelle lesning av evangeliefortellingene om den siste uka av Jesu liv, har fått både troende og vantro til å protestere og la seg rive med.
Det er Judas Iskariot (Jeppe Beck Laursen) som får føre ordet. Og Judas mener Jesus har mistet kontrollen. Nasareeren har blitt en «hype», og verken han selv, disiplene eller de tusenvis av tilhengerne forstår det. Problemet er, ifølge Judas, at Jesus har kommet i veien for sitt eget budskap. Han har latt seg rive med. Han har lar seg dyrke i stedet for å fremme saken. «You’ve begun to matter more / Than the things you say.»
Vi får forventninger om en frelserskikkelse som er ute av kontroll – eller har mistet kontrollen. Det borger for godt musikkteater. Og spennende teologi.
Flere høydepunkter
Det starter med et brak: Dype, akselererende hjerteslag eller lyden av tog som nærmer seg. Blendende lys midt imot. Det sære, dels søkende, dels majestetiske gitarriffet, spilt med en gitarlyd fetere enn originalens. De enkle stillasene på den ellers ganske tomme scenen fylles i rasende fart av en stor gjeng Jesus-tilhengere. De strømmer inn fra alle kanter i Folketeatrets tradisjonsrike sal. Fra gallerier, parketter og balkonger, fra inngangene, bakfra og forfra, nedenfra og ovenfra: vi overfalles og omringes, virvles inn.
Forventingene svirrer både på og foran scenen. Og det er utålmodighet: Når skal vi inn til Jerusalem? Men Jesus holder igjen. Judas kritiserer. Og Maria Magdalena smyger seg i mellom.
Det lover godt.
Og vi får oppleve noen høydepunkter denne kvelden. I hvert fall lot jeg meg rive med sammen med et åpenbart begeistret premierepublikum – noen ganger.
Personlige vokalprestasjoner rører mest
Bandet, anført av Bendik Eide, spiller drivende og stødig gjennom tidenes første og fortsatt største rockoperas mange krevende tempobrudd og stemningsskifter. Arrangementene er røffe, fyldige og varierte. Lyden upåklagelig. Men jeg skulle så gjerne også sett disse dyktige musikerne, ikke bare hørt dem.
Det er de mest personlige og særpregede vokalprestasjonene som berører meg mest: Bjarte Tjøstheim, Espen Lind, Magnus Grønneberg og Ingrid Haavik. Når Highasakite-vokalistens lyd blir justert så vi bedre får tak i ordene, blir det også klart hvor mye mer levende teksten blir når den synges på naturlig dialekt. Maria Magdalenas megahit om den forvirringen hun føler over denne mannen, som jo bare er en mann, én mann til, blir for meg forestillingens første høydepunkt. Framføringen er likefram, usentimental. Maria går rett på. Hun ransaker seg selv. Er både myndig og skjør. Når ble jeg den sjenerte?
Det er de mest personlige og særpregede vokalprestasjonene som berører meg mest
— Sturla Stålsett
Slik jeg hørte dem, byr sangens siste linjer i Atle Halstensens norske gjendiktning på en uventet vri: «Han er min skam, jeg elsker ham.» Bortsett fra at rimet vel skurrer noe på dialekt, kan vrien åpne nye dyp for grubling, i spenningen mellom svakhet og styrke, stolthet og selvbebreidelse.
Parodisk topp-punkt
Det er Herodes-scenen i andre akt som blir kveldens andre og desiderte høydepunkt. Den lett nevrotiske prestesønn-komikeren Bjarte Tjøstheim briljerer i den dekadente og skjødesløse herskerens tvesynte harsellas med den tafatte fangen Jesus. Her stilles spørsmålet om hvem han egentlig er, denne påståtte kongen, på sin ytterste sylskarpe spiss. Skandalen og fiaskoen males med spektakulær vidd. Maktens bisarre og uberegnelige selv-feiring er lattervekkende til det smertelige. Kanskje fordi den er så gjenkjennbar.
Her er de uinnfridde forventningene til superstjernen og gudesønnen forestillingens parodiske topp-punkt.
Forutsigbar Jesus
Men når brakapplausen på premieren har lagt seg, etterlater forestillingen på Folketeatret først og fremst uinnfridde forventninger. Det er synd.
For den Jesus vi møter her, er ganske forutsigbar. Og helt ufarlig.
Aksel Hennies storhet som skuespiller er særlig det lekne, det fnisete, spretne, henslengte. Gjennom dette har han gjort uutslettelig inntrykk på mange av oss, fra gjennombruddet med Buddy til den fantastiske tolkningen av Peer Gynt på Gålå 2022-2023. Men her kastes Hennie ut i et helt annet landskap.
Det er imponerende at han, uten skolering eller sangerfaring, gjennomfører denne hovedrollen til ståkarakter. Men sangen i seg selv gjør sjelden inntrykk. Best er han faktisk når han slipper taket, og går i fistel. Som i den ville, men uforståelig brått avbrutte, episoden med tempelrenselsen.
Lite kraft og driv i frelseren
Denne Jesus mister sjelden kontrollen. Cressida Carrés koreografi bygger litt for ofte opp under en ganske standard fortolkning av from tilbedelse av en mild frelserskikkelse. Disiplene kneler, han lar seg tilbe. Jesus vet tilsynelatende om Guds plan, om Judas’ svik og om den rette tiden for å handle – eller la være.
Det er lite kraft og driv å spore, i gjennomføringen av planen eller i protesten mot den. Det dramatiske og teologiske høydepunktet i Jesus sin i klage i Getsemane og i de siste ordene på korset får ganske enkelt stå ved siden av hverandre i spenning, uten at vi gis noen antydning til hvordan vi kan forstå. De motsigelsesfylte mulighetene som manus tilbyr, blir i liten grad utnyttet til å gi akkurat denne oppsetningen det særpreget som blir lovet.
Svak oversettelse
Relevansen til den rystende samtiden vi opplever, uteblir i det store og det hele. Hvis det da ikke er et bevisst valgt at oppsettingen nettopp velger å overse disse åpenbare koblingene til samtiden?
Vi hører ord som okkupasjon, undertrykkelse og makt. Vi ser fattige og lidende. Rett under overflaten ligger stigmatisering, antisemittisme og religiøs og politisk vold i høyaktuell, eksplosiv blanding.
Men det hele forblir sjablong-aktig, ukontroversielt. Her tas liten risiko
— Sturla Stålsett
Men det hele forblir sjablong-aktig, ukontroversielt. Her tas liten risiko. Forestillingen er forbausende kontekstløs, både i valg av kostymer, kulisser og indirekte referanser.
Noe av svakheten ligger i den norske oversettelsen, gjort av kunstnerisk leder Atle Halstensen. På meg virket den ujevn, ofte unaturlig oppstyltet, av og til i et nesten formalistisk språk med enkelt bestemmelse og stiv ordstilling. Som når Judas utbryter, «jeg blir helt satt ut / av din mangel på taktikk.»
Og den pirrende subtiliteten og sarkastiske undertonen i originalteksten når Jesus desillusjonert ser på disiplene og sier, «For all you care, this wine could be my blood», forsvinner i en enkel påstand: «Dette kunne vært mitt blod.»
Får ikke tak i det skandaløse
Nå kunne det sies at noe av styrken ved Jesus Christ Superstar, er nettopp at den har så mange spørsmål og så få svar. Dette åpne ved stykket har gjort både troende og vantroende lesninger mulig.
Spørsmålet fra Jesus til disiplene vendes her, i Judas’ munn, tilbake til idolet, eller ikonet, Jesus selv: «Tror du at du er den de sier du er?»
Og likevel. Noe skandaløst må ha skjedd, i det minste for at plottet skal gi mening. Det får vi ikke tak i. Jesus blir hengende, sakte vaiende på korset. Helt ufarlig.
