Når en venstreradikal familie flytter til Ullern i 1985, er det som å komme inn i et nytt univers. Her blomstrer en ny tid hvor merkeklær, kabel-tv, plastikkfigurer, reklame, svømmebassenger og videovold har erstattet brukskunst og solidaritet.
---
TV-serie
Våre beste år
Serieskaper, manus og regi: Eivind Holmboe
Manus: Ole Martin Ihle
Med: Pernille Sørensen, Bjørn Tomren, Cala Holmboe, Tobias Solli Kaarfald, Christian Skolmen, Atle Pettersen Ida Elise Broch, med flere
---
Denne fremmede og fargerike fremtidsverdenen forvirrer barna (Cala Holmboe og Tobias Solli Kaarfald) og gjør den NRK-ansatte moren (Pernille Sørensen) enda mer tro mot folkeopplysning og gamle idealer.
He-Man vs fotformsko
Våre beste år er basert på serieskaper Ole Martin Ihles Da He-Man kom til Norge, «en bok som prøver å forstå den begeistringen jeg, og alle som vokste opp på åttitallet, møtte den nye tiden med», som han skriver i forordet.
«Våre beste år» bruker mesteparten av spilletiden på å hamre inn dette poenget: Raddiser ikke er noe gøy
For rollefigurene Ole Martin og Margrethe Ihle begynner å la seg friste av den nye tidens liberalistiske forbilder, men pastelldrømmene hindres av moren.
En kombinasjon av fleinsopprus og mislykket meningsbryting med en FrP-venninne (Pia Almdahl) skaper følgende erkjennelse for Margrethe/Simone:
«Faen ta deg, mamma. Du preker om toleranse fra din høye hest, men fordømmer alle som ikke er som deg. De du føler er under deg, er dumme og overflatiske. Og de som har mer enn deg kaller du for strebere og småborgerlige. Alt er feil for deg. Og hva faen betyr amerikanske tilstander, egentlig?»
Men seerne har innsett at moren er dogmatisk og autoritær mange episoder tidligere. Våre beste år bruker nemlig mesteparten av spilletiden på å hamre inn dette poenget: At raddiser ikke er noe gøy, at He-Man trumfer studiesirkler, fotformsko og motstand mot kjernekraft. Men at - bevares, en viss balanse heller ikke er dumt.
Bred underholdning
Serien er velspilt – replikker og reaksjoner leveres med utsøkt timing, og de yngste skuespillerne imponerer med sin intuitive naturalisme. Det er avgjørende; historien fortelles fra deres øyehøyde.
Som i så mange av dagens norske ungdomsserier drives handlingen fremover av barnas ønske om innenforskap og popularitet. Behovet for tilhørighet får tiårige Ole Martin til å tråkke over grenser: Han presser nabogutten Preben (Alfred Lorentzen-Spydevold) til å være venn med ham og lar seg overtale til å spraye rasistiske skjellsord på butikkveggen til venninnen Simran (Nena Alina Kaur).
Presisjonen er varierende
Penselen - eller snarere kosten - er like bred når den maler ut åttitallsnostalgien: Åpningsvignetten viser Reagan, Thatcher, He-Man, Bobbysocks og en atombombesprengning. Vi får gjensyn med Brødrene Dal, Titten Tei og Flode og fordums produkter som Timotei, Jucy Fruit og View Master. Og selvfølgelig He-Man, som på et tidspunkt danser på hovedpersonens badekarkant i en overskuddspreget animasjonssnutt. Det finnes også mer subtile detaljer, som et Ian Rush-fotballkort flippflapp-festet i eikene på en modifisert Tomahawk-sykkel.
Slaget om sinnene
Presisjonen er varierende: Det går kanskje an å tilgi bruken av Samantha Fox-låta Touch Me og Leonard Cohens First We Take Manhattan, selv om disse er gitt ut henholdsvis ett og to år etter at handlingen finner sted. At det refereres til filmene Heathers og Alle elsker Lloyd (begge 1989) kan settes på kontoen for generelle tiårsvibrasjoner.
Men det er umulig å forsvare at Scorpions plystre-sviske Wind of Change spilles på LP. Heavy-balladen ble utgitt i 1991 og skildrer glasnost og storpolitisk oppmykning – begivenheter man ikke lett så for seg i 1985, en tid der Sylvester Stallone og Tom Cruise kjempet mot russiske kommunister på kino.
At mye av handlingen foregår i Rikskringkastingens eviggamle korridorer på Marienlyst, er beleilig for serieskaperne. Og det er her slaget om nasjonens og barnas sinn og sjeler finner sted: Skal et ungdomsprogram handle om kule moter eller kritisere motepress?
Ikke så mye på hjertet
Satiren mot høyrekreftene – representert av en bråkjekk reklamemann med bakgrunn fra amerikansk PR-bransje (en god Jacob Schøyen Andersen) og en spydig FpU-leder, er mer humrende godmodig enn den mot venstremiljøene, som blir utsatt for temmelig hardt skyts. Markedsmentalitet blir presentert med 2024-fasit, som noe uunngåelig. Mens det skal føles dustete når Pernille Sørensens rollefigur påstår at reklame er like avhengighetsdannende som narkotika - kamera fanger inn de sinte, insisterende øynene hennes bak en usmart brilleinnfatning.
Og er det ment som frigjørende når datteren brenner palestinaskjerfet og river i stykker Simone Beauvoirs Det annet kjønn? En hissig feminist (Ida Elise Broch) blir – helt bokstavelig - trykket ned i et toalett i seriens siste episode. Det skapes en slags pute-tv av blackface – dette er jo tross alt 1985 og før krenkesamfunnet.
Politikk og polarisering synes dermed viktigere for serieskaperne enn tidsbilder, humor og personbeskrivelser, ikke helt ulikt prioriteringene i Sven Wam og Petter Vennerøds Adjø Solidaritet, fra nettopp 1985 – hvor to tilårskomne sekstiåttere må bale med gamle idealer i en ny og mer kapitalistisk tid.
Forskjellen er at Våre beste år ønsker den nye æraen velkommen, med begeistring og godt humør. Det må virkelig være lov. Svakheten er at de ti episodene ikke har så forferdelig mye mer på hjertet.
