Bare religioner som tør tenke økologisk og grønt vil overleve i fremtiden. Det spådde den danske religionshistorikeren Jens Herbener i boka Naturen er hellig, fra 2016. Hans tese var at alle de monoteistiske religionene var medskyldige i klodens klimaproblemer, fordi de skilte for skarpt mellom menneske og natur. Det hinsidige tar for stor plass.
---
Sakprosa
Thomas Arentzen
Trærnes evangelium
156 sider, Verbum forlag 2024
---
En ny bok, uendelig poetisk, dypt plantet i jorda, sier i grunnen det samme. Den gir oss samtidig en kristendom full av naturromantikk, animisme og spennende nærlesninger av Bibelen og andre religiøse tekster.
Vi er del av allnaturen
Historiker og teolog Thomas Arentzen tar oss med på en spennende reise inn i det religiøse. Hans anliggende er å gjøre oss bevisste vår menneskelige natur som del av allnaturen. Her skilles ikke mellom sjel og legeme; alt er del av en større sjel, i alle fall slik jeg tolker Arentzen.
Vi begynner på den greske øya Lesbos, tilbake til studietida der forfatter og reisefølge må ta til takke med overnatting i et tre! Med litt rødvin som niste. «Mørket lukket seg lunt om byenes greiner, og vi sov i lauvlette drømmer høyt over denne øya, ei øy som Sapfos antikke ord kunne rose seg av «vakre snar av epletrær… hvor kaldt vann plinger gjennom grenene og hele grunnen er mørk av rosebuskens skygger». Ikke noe å si på de poetiske aspirasjoner.
Siden vender Arentzen tilbake, nå med følge av fotograf Knut Bry, med sitt særlig blikk for trær, som vi finner vakkert presentert i boka. De oppsøker billedkunstneren Teofilos’ (1870-1934) platan i Agiasos. Teofilos var en husløs mann som fant et hjem, sammen med yrende liv av småkryp, inne i en enorm plante. Denne treet, denne platanen, blir til en fortelling om noe større, om vår tilværelse som mennesker.
Gud er natur
Det er nesten som om den jødiske tenkeren Baruch Spinoza (1632 – 77) har kommet tilbake, men nå i en norsk ham. Spinoza skilte knapt mellom Gud og natur, naturen var Gud, og Gud var natur. For dette ble han hivd ut av synagogen. Arentzen er på mange måter like panteistisk som Spinoza. Arentzen skriver at vi lever i «tre-tida», og at trær er en gruppe skapninger som «rusket med bladene i millioner av år før to- og firbeinte i det hele tatt dukket opp».
Trær er altså mye mer enn plank, vi deler halvparten av arvestoffet vårt med dem. Noen forfattere skriver nå at vi har et «Wood wide web», og uforsker det de kaller «trærnes hemmelige liv», der rotsystem kommuniserer med hverandre for å varsle at det er fare på ferde.
Dette er i sannhet et beåndet stykke arbeid, i full tillitt til naturen og vår plass i den
Arentzen lar seg fascinere av slik innsikt, og ønsker seg en kristendom som gjør at det åndelige blir del av løsningen på dagens naturutfordringer. Noe drahjelp har kommet fra den sittende paven, Frans. I et kjent skriv, Laudato sì (2015), sier han at mennesket ikke er autonomt eller allmektig. Vi må ta vare på skaperverket. Han går enda lenger, og refser kapitalismen.
En tre-orientert kristendom
Arentzen skriver at plantene rundt oss er det som har skapt en levelig atmosfære. Men forstår vi å verdsette dette? «Det må være tungt å være skog i snauflatehogstens tidsalder, tungt å være rotfast i ei tid som lovpriser raske bevegelser og effektiv konsumpsjon.»
Vi har, ifølge forfatteren, glemt hvor vi kommer fra. Denne glemselen har boret seg dypt inn i kulturen vår, og religionen. Vi er i dag fremmedgjorte fra livstreet. Arentzen fremsnakker derfor religiøs hengivelse som en forandringens kraft. Han henter inspirasjon fra det han kaller andre kristendommer, katolske og ortodokse, på jakt etter en reformert, økologisk viten. Han vil rett og slett finne en «mer tre-orientert kristendom». Vi må se «den andre», for å bruke den jødiske tenkeren Martin Bubers begrep. Men det gjelder også den andre i naturen. Dette er som å lese Arne Næss og dypøkologi.
Både for religiøse og ateister
Lesere som har vokst opp med Bibelen som lektyre, vil kjenne igjen historier om eiketrær i Kanaan, Gråteeika ved Betel, andre trær utenfor Hebron, og historier om de store sedertrærne og deres skjebne, forbundet med storrikers fall. Vi har perspektivet med oss fra verdenslitteraturen, for eksempel med Tolkiens mektige Ringenes Herre, der entene (mektige trær) faller som del av Saurons onde plan.
Arentzen skriver på en sanselig måte, med mange diftonger, og et dialektnært norsk. Og han danderer sidene med mange småord som jeg ikke kjenner til, som fnokk, sjoger, svolk, i et og samme bel, rynning og dovt. Men som leser liker jeg å strekke meg, så det går fint. Du skal være åpen for religiøs mystikk og historie for å henge med i svingene, men språket er poetisk, og taler til både den religiøse og ateisten.
Forfatteren beskriver treet som de tusen munners vesen, for ikke å si milliarder, for hvert blad har tusen munner. Det puster for oss og frembringer oksygen. Og tuntrær står fortsatt og passer på skandinaviske gårder, og folk verden over har fra tid til annen søkt tilflukt i de høye tretoppene for å bevare store trær fra hugst.
Arentzen konkluderer med at Gud er et skogvesen. Jeg tror han vinner noen sjeler med det. Dette er i sannhet et beåndet stykke arbeid, i full tillitt til naturen og vår plass i den.
