Musikken er noe havet ikke vet, før noen kommer og vekker det opp. Slik Det Norske Solistkor gjorde i Universitetets Aula for noen kvelder siden.
---
Konsert
Universitetets aula
Det Norske Solistkors sesongavslutning
Dirigent: Grete Pedersen.
Med Anne Marit Jacobsen og Helge Lien
---
Det handlet om havet. Vi vet hva som er i det syke havet, vi vet kanskje også hvor dypt det er. Det er konkrete saker. Men vi vet også hvor overveldende vakkert det er når det «snakker» til oss. Så berørende vakkert det antakelig var da solen steg opp over det den første gangen. Vi har det i oss. For havet står nær de drømmene vi har. Jeg spurte en såkalt globetrotter en gang, en som har reist langt og mye, om hva jeg skulle lese og han svarte: «Les havet».
Potent på alle vis
Det Norske Solistkor har hatt «havet» på programmet en tid nå – siste runde med temaet var i helga. Ved siden av kjærligheten, himmelen, døden og livet, er «havet» den renhjertede poesiens mest brukte ord – i hvert fall kanskje. Vi blir ikke ferdig med det, for det er ikke til å forstå – hvor kommer de fra, disse ordene – havet er så uendelig langt fra våre normer. Det var sporet Solistkoret og de som hadde skrevet musikken fulgte, denne kvelden. Det traff oss – meg – på et særdeles følsomt sted.
For eksempel Lars Petter Hagens Romantiske sanger om døden og havet, som det aner meg varer lenge, langt ut over denne kvelden. Det er noe underlig med Hagens musikk, mye av den har stillhetens evighet i sikte, materialisert gjennom faste, klare toner og harmonier. Potent på alle vis, ikke vissent søtladent. Hadde havet vært et katedralrom, ville det kunne forklares sånn. Som svar på livets alvor.
Hysterisk latter
Og det var latter, hysterisk latter da Bente Leiknes Thorsen i Laughing my head off, Singing your heart in, dundret til med hemningsløs, hysterisk latter i skyggen av en påstått sorgprosess. Ikke spøk, men latter. Alvorlig nok, i et tonespråk som var som en oppdagelsesreisende som beveger seg inn i tonene og ser seg omkring på nytt.
Den nysgjerrigheten klang i koret.
Havet og mennesket er en «bok» om dem som har utforsket, kartlagt og forsøkt å underlegge oss havet. Det er en «bok» som lokker – en eldgammel drift. Kort sagt, en bok om nysgjerrighet. Denne konserten var sånn. Med tekster av blant andre Gunnar Ekelöf, Heinrich von Kleist, Walt Whitman, August Strindberg, Anders Hovden, Evert Taube, blant andre – og utdrag fra Salme 30, Fra dypet roper jeg til deg, Herre, måtte det bli sånn.
Dikt av Fosse
Mang en utslitt kunstner som trodde at alle var sagt, har sett utover havet i ly av kaos. Det kan bli musikk av det. Eller ord. For ikke minst var Anne Marit Jakobsen med i denne forestillingen, hun leste dikt av Jon Fosse, som sannelig har sett utover havet i sitt liv og så ble det dikt av det.
Hun leste:
«eg vil stryka deg over håret
eg vil seia til deg
kor mykje eg bryr meg om deg
og så ser eg ei brå redsle
i augo dine
og så smiler vi til kvarandre»
Havet i sin uendelige alminnelighet – og havet i oss.
Teten av europeiske kor
Det var en frisk konsert. Det går ikke an å sitte som gammel lektor og rette stil, slik vi kritikere ofte har det med å gjøre – finne feil, lete etter det vi heller skulle hørt annerledes, måle farger og fart, det er ikke slik. Det er vel ingen nå, som ikke har fanget opp at Det Norske Solistkor er i teten av europeiske kor. Grete Pedersen med sine sublime sangere har gjort det til det.
