Vår endeløse frihet og økende velstand har ikke gjort oss lykkelige, tvert imot sliter stadig flere unge psykisk. Jeg føler meg lurt, og ifølge forfatter Christian Hjortkjær er det kanskje nettopp det vi er.
Gi meg en grense!
Det er ingen tvil om at vi lever et friere liv i dag enn for bare femti år siden. På papiret har vi alle muligheter til å bli hva vi vil, gjøre hva vi vil og elske dem vi vil. Likevel sitter vi fortsatt og venter på lykken.
---
Sakprosa
Christian Hjortkjær
Utilstrekkelig
120 sider, Verbum forlag 2024
---
Det er noe absurd med det hele. Vi hevder vi elsker friheten, men som grenseløse barn leter vi etter noe eller noen som kan markere en tydelig rød linje, og si: Hit, men ikke lenger. Det er godt nok nå! Slik ble selvpisking den nye landeplagen.
Plutselig var det ikke nok å følge Helsedirektoratets råd om daglig tretti minutters mosjon. Skal du bli sprek, må du stå opp kl. 05.00, løpe maraton eller følge rigide rutiner med flere treningsøkter om dagen. Hvor kommer disse absurde påfunnene fra? Vi ble lovet frihet, men har aldri møtt flere forventninger.
Avslører frihetsløgnen
Dette frihetsranet er ifølge den danske forfatteren Christian Hjortkjær årsaken til vår tids folkesykdom. Vi holdes for narr - vi er ikke så frie til å velge selv som vi tror. I boken Utilstrekkelig avslører han løgnen - og serverer en oppfordring til dagens unge om å hoppe av samfunnstoget.
Men krever Hjortkjærs diagnose for mye av oss unge?
Samfunnsmoralens makt over individet forsvant aldri, hevder Hjortkjær. Den kommer bare til uttrykk på nye måter. Det som gjør oss syke er motsetningen mellom den påståtte friheten og ufriheten man føler når man må strekke seg etter et uoppnåelig ideal. Når man hele tiden fortelles av samfunnet at man skal være den beste versjonen av seg selv, men idealet som presenteres er uoppnåelig, er det ikke rart unge fortviler.
Det sekulære Jesusidealet
For å skape et mer forståelig bilde, trekker forfatteren en linje til skiftet fra Det gamle testamentets strenge Gud. Den regelstyrte religionen bidro til mindre frihet, men til gjengjeld mer forutsigbarhet. Da Jesus kom, opphevet han alle lover og gjorde seg selv til idealet. Men hva som er terskelen for å være en god kristen ble uklart. For der du kan få full pott i de ti bud om du bare holder deg trofast og ærlig, er det umulig å bli en like god kristen som Jesus var menneske.
Å jage etter et uoppnåelig ideal er utmattende - om det er Guds sønn eller et samfunnsskapt idealmenneske med toppkarakterer og plettfritt utseende. Men i motsetning til Gud, lover ikke den sekulære samfunnsmoralen nåde til tross for feilbarlighet. Mangelen på rausheten har resultert i en generasjon av prestasjonsjagende ungdom som aldri klarer å løpe fra følelsen av å aldri være gode nok.
Irriterende upresis
Diagnosen boken stiller er interessant, men tesen svekkes av dens slurvete forhold til fakta. Hjortkjær starter med å motbevise et påstått samfunnssyn på de unge i dag som late, egoistiske og uten anstendighet. Hvor henter han dette fra?
Som representant for generasjon prestasjon, opplever jeg at det er få merkelapper som har blitt klistret så hyppig på dagens unge som prestasjonsjagende, engstelige, og perfeksjonister. Altså det motsatte av hva forfatteren hevder samfunnet sier om oss. Bokens argument ville ikke blitt svekket av å anerkjenne dette, så argumentasjonen i innledningen fremstår som en unødvendig stråmann.
Denne slurvete tilnærmingen til fakta er noe som gjentar seg flere steder i boka. Som for eksempel da han påstår at en ny dansk lov om opptak til høyere utdanning har hatt en svært negativ innvirkning på unges psykiske helse, uten å referere til studier som kan bekrefte kausaliteten. Det er vanskelig å få gehør for en hypotese om man ikke bruker tid på å underbygge den med fakta.
Oppskriften til motgiften
Hjortkjær svarer på et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger: Hvordan kan vi ha det så bra og all frihet i verden til å velge lykken - og så ikke klare det?
Fordi det fortsatt innebærer stor risiko å motsette seg samfunnets forventninger til å være den beste versjonen av seg selv til enhver tid. Her gir han oss også motgiften: Ungdom som tenker selv og våger å stå imot samfunnets press.
Frustrerende nok for en som kunne trengt denne motgiften på blå resept, får leseren aldri noe godt svar på nøyaktig hvordan vi bør gå frem. Allerede fra start avslører forfatteren at han ikke vil gi en løsning, bare en forklaring. Inntrykket man sitter igjen med som leser, er at vi er litt alene. Å finne en medisin som svarer til diagnosen fra doktor Hjortkjær, må vi finne selv.
Forventer for mye?
Men krever Hjortkjærs diagnose for mye av oss unge? For hva betyr det at jeg skal bryte med den store samfunnsstrømmen? Selv om det er svært fristende, stanses jeg av frykt. For hva om det bare er jeg som hopper av samfunnstoget, mens de andre fortsetter å kjempe for sin evige vekst og selvutvikling. Blir jeg stående alene igjen på perrongen som en idiot da?
Dette dilemmaet burde Hjortkjær brukt mer plass på i boken sin, for det krever mye av et ungt menneske å stå opp mot den gjeldende moral helt alene. Ikke minst med Jesus som eneste våpendrager.
