Anmeldelser

Briten som reddet over 600 jødiske barn

ANMELDELSE: Å redde flyktninger fra nazistenes forfølgelse virket håpløst i 1938. Men Nicholas Winton nektet å gi opp.

Filmtittelen One Life er hentet fra et hebraisk ordtak som betyr «den som redder ett liv, redder hele verden.» Uttrykket er satt på spissen og kan virke noe underlig, all den tid Winton og hans team av hjelpere faktisk berget 669 jødiske barn.

De reiste ved hjelp av åtte tog som gikk fra Praha til London i 1938 og fram til Hitler angrep Polen 1. september 1939. Den dagen var et niende tog satt opp for å dra vestover.

---

One Life

Film

Dokudrama

One Life

Regi: James Hawes

Med: Anthony Hopkins, Helena Bonham Carter, Johnny Flynn, Lena Olin, Jonathan Pryce

England 2023

1 time 49 minutter

Aldersgrense: 12 år

---

One life er blitt et dypt rørende dokudrama om en mann som nektet å la byråkratiet hindre ham i å gi forfulgte jødiske barn fosterhjem i England. Winton har blitt kalt britenes parallell til Oskar Schindler, den tyske forretningsmannen som reddet 1200 jødiske tvangsarbeidere fra å bli deportert til nazistenes dødsleirer.

Børsmegler

Et sentralt poeng i fortellingen er at Winton, hans mor Babette og et knippe medarbeidere tidde stille etter krigen om hva de hadde greid, slik mange mennesker gjorde enten de valgte rett eller galt i dilemmaer de var blitt stilt overfor.

Filmen pendler sømløst mellom to tidsplan. I det ene møter vi Winton som 79-årig pensjonist, strålende spilt av 86 år gamle Anthony Hopkins. Han levendegjør en mann som plages av at han ikke fikk reddet nok barn før verdenskrigen startet. Knapt noen i familien eller av vennene hans vet hva han har gått og grublet på i de femti årene som har gått.

Mange britiske familier tok utfordringen – de ville gi jødiske barn et midlertidig hjem

Det andre tidsplanet skildrer Winton (fint spilt av Johnny Flynn) som 29 år gammel børsmegler i London i 1938. Han hadde jødiske besteforeldre, og politisk regnet han seg som sosialist. Ved en tilfeldighet dro han for å treffe en venn i Praha. Der ble han kjent med medlemmer i Den britiske komiteen for flyktninger i Tsjekkoslovakia. De lot ham møte et vell av jødiske familier som hadde flyktet fra Østerrike og Sudetenland som Hitler hadde okkupert. Møtet med forfrosne, sultne og fortvilede mennesker gjorde et så sterkt inntrykk at Winton bestemte seg for å hjelpe flest mulig barn over til England.

En umulig oppgave

Regissør James Hawes og hans manusforfattere bygger på boka If It’s Not Impossible som Wintons datter skrev for ti år siden. Boktittelen er en variant av den unge Wintons motto: «Hvis noe ikke er mulig, må det finnes en måte å gjøre det på».

Venner og kollegaer advarte ham nemlig om det umulige i oppgaven: Å få et britisk departement til å utstede visum til hvert enkelt barn, å skaffe legeattest og fosterfamilier til alle, å samle inn en avgift på 50 pund per barn, og å sette opp togtransport. Det hele måtte skje i høyt tempo, før nazistene rakk å okkupere nye områder og stenge grensene.

Synet av Nicholas og morens utrettelige strev med å få departementsfolk og andre byråkrater i London til å bidra i dugnaden gjør inntrykk. Babette Winton (en energisk Helena Bonham Carter) minner en funksjonær på at hun i sin tid kom som tysk-jødisk immigrant til England. Verdiene hun lærte seg i Storbritannia, var anstendighet, godhet og respekt for andre mennesker – nå må slike holdninger omsettes i praksis for å redde jødiske barn, formaner hun.

Mange britiske familier tok utfordringen – de ville gi jødiske barn et midlertidig hjem. Den britiske komiteen for flyktninger i Praha sto på og fulgte barna inn på togene mens foreldrene vinket farvel på perrongen.

Å velge det gode

Lenge er det dette som gjør inntrykk i filmen: Møtet i 1938-39 med selvoppofrende idealister og humanister som jobber dag og natt for å redde barn fra tilintetgjørelse. Det kjennes høyst relevant til dagens situasjon – hvor langt vil vi selv strekke oss for å ta imot mennesker som prøver å unnslippe krig- og konfliktområder?

Men så var det tidsplanet femti år senere. Hvorfor har Winton aldri fortalt hva han var med på – hva er det som plager ham slik på slutten av 1980-tallet?

Minst mulig må røpes. Det får holde å si at Hawes skildrer hvordan den aldrende Winton overlater listene og fotografiene over de jødiske barna til en kvinne med forbindelser til BBC. I det tilsynelatende fjollete, men svært populære tv-showet That’s life kommer sannheten om Wintons innsats for en dag – på direkten i 1988.

Utløsende gråt

Menneskers gråt kan ofte bli noe forferdelig sentimentalt på film. I noen sekunder fryktet jeg at tv-show-scenen skulle bli en pinlig tåreperse.

Men jeg har sjelden sett noe så ekte og befriende som da Hopkins brister i gråt etter det skjellsettende tv-programmet. Endelig får Winton bearbeidet det han var med på før krigen. Han kan glede seg over seg alt som gikk godt i prosjektet, ikke bare klandre seg for det som ikke lyktes.

One Life er blitt et lærestykke i humanisme. Winton, hans mor og de andre aktivistene var alminnelige mennesker som gjorde det som var rett for å berge liv. De klarte ikke å redde hele verden ved sin innsats, men i dag lever det rundt 6000 etterkommere etter de 669 barna som ble hentet ut av Praha.

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Anmeldelser