Hvordan blir en tekst til? Og hvordan havner deretter teksten i en bok? Noen ganger er disse spørsmålene av underordnet betydning for en leser. Andre ganger blander spørsmål om tekstens tilblivelse seg såpass mye opp i lesinga at det blir et problem.
I denne utgivelsen er det et problem. For har Karl Ove Knausgård gitt ut en essay-samling på Oktober forlag, eller har Oktober forlag løpt etter Knausgård, samlet sammen papirene som flagret ut bak ham og gitt dem ut som bok?
---
Sakprosa
Karl Ove Knausgård
Kjøttets ingeniører
336 sider, Oktober forlag 2024
---
I Kjøttets ingeniører presenteres elleve tekster, hvis eneste fellesnevnere er forfatteren, at de er skapt mellom 2018 og 2024 og at de ikke er skjønnlitteratur. Spennet er fra ti til 125 sider, og går fra journalistikk og forord til foredrag og taler. Forlaget har ikke gjort noe forsøk på å ramme tekstene inn eller glatte over skjøtene, men heller ikke fortalt så tydelig hva slags bok dette er. Derfor rekker jeg å lure mange ganger på hva Knausgård vil meg før jeg googler og også finner noe informasjon bakerst i boka: Tekstene har alle stått på trykk tidligere. Derfor er det ingen helhet her.
Gode tekster, lite helhet
Det er likevel plenty med temaer som dukker opp gjentatte ganger i årets bok, men ikke flere enn forbindelseslinjene til andre deler av forfatterskapet. Med andre ord virker de interne forbindelseslinjene tilfeldige, og framstår mer som uforvarende gjentakelser enn tematisk sammenheng.
Det er altså en viss mangel på motivasjon og sammenheng i utgivelsen. Men tekstene kan vel være gode likevel? Det kan de.
Reiseskildringen fra Russland er like suggererende som Knausgårds romaner, og talen han holdt i anledning av at han kontroversielt nok takket ja til Jan Myrdals Lenin-pris i 2023, er et retorisk og litterær-analytisk lærestykke. Men hadde jeg vært Knausgårds redaktør, hadde jeg utgitt Russland-teksten for seg, sløyfet en del av tekstene og samlet de beste av essayene som handler om litteratur i én utgivelse. For en riktig så interessant poetikk trer fram på boksidene.
Motvillig poetikk
Samlingen inneholder to foredrag Knausgård holder på Universitetet i Tübingen. Han har fått i oppdrag å greie ut en poetikk, altså en teoretisk tilnærming til litteratur. Det har han vansker med, fordi han ikke støter på det teoretiske i sitt eget arbeid som romanforfatter. Han jobber med det praktiske. Det teoretiske er, i beste fall, en ettertanke.
Det vi som leser essayene får, er dermed også ettertanke, sekundære tekster til den egentlige litteraturen. Kanskje er det derfor han lar disse to forelesningene framstå skrevet fram på impuls, han viser fram prosessene, forteller hvordan han liksom angrer på det han sa i går. Han har altså levert tekst uten det redigeringsarbeidet de fleste av oss utfører før vi sender en tekst ut i verden. Er det en latskap han tillater seg, eller er det uttrykk for en slags anti-poetikk, som nekter å la litteraturen utledes fra teorien? Selv om jeg også tror han er litt lat, heller jeg mot det siste: Han forteller at først da han la fra seg litteraturteorien han hadde lært på universitetet, kunne han skrive skjønnlitteratur.
Sak og skjønn
Det er lange essayistiske partier også i Knausgårds skjønnlitteratur. Da har romankarakterene vært avsendere for essayene, og dermed har jeg kunnet tenke at essayistikken vel så mye som utforsking av et tema er en bestemt karakters utforsking av et tema. Jeg har tillatt meg å le av de pompøse nachspielaktige samtalene romanfiguren Karl Ove har ført med romanfiguren Geir. Jeg har tenkt at romanfiguren Egils henførte lesning av Kierkegaards Liljene på marken har vært uttrykk nettopp for Egils høystemthet.
Men når samme type tekst dukker opp med forfatteren Karl Ove Knausgård som avsender, forsvinner et lag i lesinga. Det er ikke lenger noen distanse, ingen ironi, mindre fortolkningsrom. Nå betyr en setning det den sier, og er ikke lenger et middel til å forstå den som ytrer den. Den handler om saken, ikke om karakteren. Den doble bunnen er forsvunnet.
Hvis han har rett i dette, må han slutte å skrive essays og holde seg til romanen
Essayet er sakprosa, romanen er det ikke, og i denne essaysamlinga lar Knausgsård paradoksalt nok essayet tape for romanen i tekst etter tekst. Han holder fram romanens ambivalens, åpenhet og mulighet for å være på innsiden av tingene. Dette er det noe satanisk i, i positiv forstand, og uten at jeg er helt sikker tror jeg det handler om overskridelse og det uhørte, det ennå ikke eksisterende, det genuint nye.
Meninger reduserer
Dette setter Knausgård opp mot den saklige teksten, mot meninger, mot hvordan det å ytre en bestemt oppfatning tar kontroll over og reduserer det den mener noe om. Romanen er heller ikke noe uttrykk for forfatterens meninger, sier han, selv ikke i en selvbiografisk roman er forfatterens private tanker av interesse. Det er som om romanen er et organisk avtrykk av noe levende, noe fra underbevisstheten, noe han velger å bruke metaforen «hjerte» om, som står i motsetning til det cerebrale.
Hvis han har rett i dette, må han slutte å skrive essays og holde seg til romanen.
Men jeg tror han tar feil. For jeg tror at også sakprosa kan være nær noe og holde det radikalt åpent. Jeg tror det er mulig å uttrykke grunnleggende ambivalens også i et direkte språk. Jeg tror ikke på noe skille mellom tanke og følelse, og jeg tror at det underbevisste kan røpe seg vel så mye i saklig tekst som i fiksjonen. Jeg kjenner meg nemlig, som sakprosaskribent, godt igjen i den utforskende skriveprosessen Knausgård beskriver.
Likevel synes jeg at Knausgård er en bedre romanforfatter enn essayist, men ikke fordi han reduserer det han skriver om.
Knausgård hevder flere ting som er feil
Motet til å påstå
Å påstå noe om verden krever mot. Jeg tror det krever stadig mer mot, for leser jeg sakprosa fra forrige århundre, virker forfatterne til sammenlikning med i dag helt skamløse i sin suverenitet. Selvtilliten deres ville vært uhørt i våre dager. I dag kan akademikere ikke si hei uten fotnoter, journalister blir holdt opp mot stadig høyere etiske standarder, litteraturanmeldere leter i søpla til romanforfattere for å finne ut om det de skriver er «sant».
I dette klimaet er det en lise å lese en forfatter som påstår det ene etter det andre og som ikke sier unnskyld for det. Så selv om jeg kan bli nesten støtt av Knausgårds meningsmot, er det egentlig sånn jeg vil ha det. Om flere folk bare hadde sagt hva de mente, uten å la frykten styre pennen, hadde ordskiftet vårt berørt større flater av det menneskelige og dermed blitt veldig mye mer interessant enn i dag.
Flere feilskjær
Men metoden har sin begrensning. For meg ble det spesielt tydelig i tittelessayet, der Knausgård skriver om et tema jeg tilfeldigvis kan noe om. Knausgård hevder her flere ting som er feil. Det ene er at sjelen i følge kristendommen lever evig, noe som ikke stemmer for luthersk kristendom. Den andre feilaktige påstanden er at man har sluttet å snakke om oppstandelsen i kristenheten. Da lurer jeg på hvor mange begravelser Knausgård har vært i. Samtalen om livet etter døden er definitivt ikke stilnet i nordisk kristelighet. Videre ignorerer Knausgård at vi i trosbekjennelsen hver søndag hevder en kroppslig oppstandelse. Med det bommer også en del av diskusjonen hans.
Uten motet hadde Knausgård ikke vært den forfatteren han er
Hvilken betydning har disse feilskjærene? Kanskje har de underordnet betydning. Essayet er dilettantens sjanger, og setter man pris på sjangeren, må man også svelge dilettanteriet. Det er ikke mulig å stille de samme kravene til et essay som til en fagtekst. Uten motet hadde Knausgård ikke vært den forfatteren han er, som tør å brette ut sitt eget liv over 3.500 boksider og har startet en ny romanserie der snittlengden på de til nå fire utgitte bindene er på 600 sider.
Det er i mangelen på selvpålagte grenser at Knausgårds gave ligger, og da kan man ikke holde hans faktiske begrensninger mot ham. Som han skriver selv: «Selv er jeg ingen tilhenger av perfeksjon når det kommer til litteratur, for meg handler skriving og lesing først og fremst om overskridelse».