Anmeldelser

Vrenger ikke sjelen

ANMELDELSE: TV 2-fenomenet «Spillet» gir deltakerne mulighet til å være uærlige. Det skal alle være takknemlige for.

Da de første deltakerne ble sperret inne i Big Brother-huset på Fornebu i februar 2001, gikk det flere typer kuldegys gjennom offentligheten: Konstant overvåkning underholdt seerne med fyll, krangling og ulike former for intimitet. Hva slags forbilder var dette?

Programmet var en overlappende miks av sosialt eksperiment og popularitetskonkurranse, der de medvirkende og publikum sammen kåret en vinner. «Drittsekk-tv» «forfall» og «menneskefornedrende», lød kritikken. Og ble ikke dramaproduksjonen skadelidende av disse langt mindre kostbare programmene?

---

TV-serie

Spillet

1 sesong, 24 episoder

TV2 2024

---

Og kontroversene fortsatte: Tilsvarende omdiskuterte Paradise Hotel blandet kjærlighet og strategi på en måte som kunne favorisere falskhet - de kaldeste og ikke nødvendigvis de mest sympatiske spillerne.

Gresk kor

I dag er ulike former for virkelighetsfjernsyn fremdeles en del av hovedstrømmen, men der 2000-tallsdebatten dreide seg om hva brå berømmelse kunne gjøre med vanlige folk, favoriserer sjangeren nå deltakere som er kjente fra før, for eksempel fra andre reality-programmer. I fjor delte Gullruten sågar ut pris for Årets kjendisdeltaker. Det går an å diskutere hvor høyt en slik utmerkelse egentlig henger – er den ikke noe av en fallitterklæring? Plasseres den på samme peishylle som en Amanda, en Spellemann eller en seriepokal?

I Spillet får verken spillereglene, konseptet eller medvirkende (en interessant konstellasjon av skuespillere, komikere, pressefolk og influensere) noen særlig introduksjon, det forutsettes at seerne er fortrolige med sjangeren og Google. Og opplegget er enkelt nok, det er en rendyrkning av de mest nervepirrende sekvensene av annen reality: Deltakere som inngår allianser og stemmer hverandre ut for å vinne en pengepremie.

Samspillet og taktikkeriet er prioritert over den enkeltes individualitet

Med en tvist! De utstemte kjøres ikke hjem av bilen som venter utenfor, de danner i stedet et fellesskap i husets kjeller.

Vi opplever disse begivenhetene sammen med et formulert kjendispanel som oppsummerer og analyserer underveis, akkurat som antikkens greske kor.

Serien viser ikke tannpuss og andre private øyeblikk, som i Big Brother og Paradise Hotel. Det fremstår derimot som at deltakerne har en viss «fritid», som blant annet brukes på kortspill, Nintendo Switch og lesning av bøker som Robert McKees klassiske Story – selveste bibelen for aspirerende Hollywood-manusforfattere. Er det håp for dramasjangeren likevel?

Bizet og Sør-Korea

Der Big Brother trakk veksler på George Orwells dystopi 1984, utgjør en annen fremtidsvisjon fra 1900-tallet mye av ånden i Spillet. De medvirkende får sine instrukser fra en boks med den samme røde gløden og den samme «nøytrale» talemåten som HAL 9000, den kunstige intelligens-skurken i klassikeren 2001 – En romodysse. Og som i Stanley Kubricks film, tonesettes tildragelsene av kanoniserte komposisjoner, i dette tilfellet pop-oppdaterte, enda mer tilgjengelige varianter av Debussy, Bizet, Tsjaikovsky og Beethovens musikk.

Vekslingen mellom rik overetasje og fattig kjeller er et bevisst spill på oscarvinneren Parasitt, og de infantile konkurransene og de fremmedgjørende, uttalt urettferdige reglene sender tankene Netflix-fenomenet Squid Game. Ja, og akkurat som NRK-suksessen Maskorama, er Spillet en norsk versjon av et sørkoreansk konsept og det er interessant hvor lite informasjon om originalen The Bloody Game som finnes på nettet.

De gode kjellermenneskene

Appellen i serien ligger i kontrasten og dynamikken mellom de to lagene, mellom rovdyrstemningen i overetasjen og solidariteten i kjelleren.

«Det er umulig å være et godt menneske oppe», sier paneldeltaker Harald Eia. «Gandhi, Mor Teresa og Jesus hadde blitt drittsekker i øverste etasje».

På et tidspunkt er presset så høyt at en deltaker gjemmer seg under en seng.

Sjelevrengning er verken påkrevd eller lønnsomt

Dilemmaene inviterer til innlevelse: Hva ville en selv gjort og vært i slike situasjoner? En faderlig lagspiller som Erik Thorstvedt eller en kjølig opportunist som Danby Choi? Eller et sted midt imellom disse moralske ytterpunktene? Og er det slike spørsmål som gjør at 60% av befolkningen har sett programmet?

Jakten på ærligheten

Spillet virker nøye uttenkt i sin forstyrrende underholdende lek med seerne og deltakernes balansering mellom grådighet og behov for tilhørighet.

Er vi tilbake til drittsekk-tv, forfall og fornedrelse? Tittelen antyder noe annet. For selv om det oppstår friksjon og en viss råskap, lar skaperne oss aldri glemme at det vi ser er nettopp et spill, en lek uten verre innsats enn å måtte tilbringe en regnfull sommeruke eller to sammen med andre karismatiske kjendiser.

De avsondrede arenaene i Big Brother, Paradise Hotel og Spillet gir ikke nødvendigvis publikum tilgang til deltakernes sjelsliv og innerste følelser: Samspillet og taktikkeriet er prioritert over den enkeltes individualitet. Sjelevrengning er verken påkrevd eller lønnsomt.

Det finnes mindre sympatiske former for virkelighetsfjernsyn: På overflaten er det 21 sesonger lange TV 2-serien Jakten på kjærligheten koselig familieunderholdning, med autentiske, jordnære mennesker. Men midt oppe i programlederklemmene, sommerstemningen og den trivelige munnspillmusikken, kjemper bøndene og beilerne en risikabel tevling, med sine ekte forelskelser, følelser og familiegårder i potten. Noen ganger er det bedre å være falsk.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser