Anmeldelser

Starter surrete, men blir gnistrende godt

ANMELDELSE: «Alle mine sønner» byr på store skuespillerprestasjoner.

Det sies at våre liv er summen av de valg vi har tatt. Alle mine sønner, som kanskje er Arthur Millers aller beste stykke, borer i dybden av nettopp det; Tar vi valg med tanke på oss selv eller andre? Og til hvilken pris?

Stykket handler om familien Keller. På overflaten er de vellykket, innad sliter de med tapet av den ene sønnen som aldri kom hjem etter krigen. Selv om flyet hans ble skutt ned, tviholder moren Kate på at han fortsatt er i live. Fabrikkeier og far i huset, Joe, er tilbake i jobb etter en omfattende rettsak der forretningspartneren hans ble dømt for å ha levert deler til flyvåpenet, selv om han visste de var defekte. Hvor mye visste egentlig Joe?

---

Teater

Alle mine sønner

Av Arthur Miller

Regi: Maren Bjørseth

Komponist: Alf Lund Godbolt

Scenograf: Olav Myrtvedt

Kostymedesign: Alva Walderhaug Brosten

Lysdesign: Clement Irbil

Nationaltheatret, Hovedscenen

---

Plaststol-surr

Nationaltheatret har valgt hovedscenen, til et stykke som kanskje hadde passet bedre på amfi eller lille Torshovteatret. Millers mesterlige måte å tvinne komplekse relasjoner og moralske dilemmaer på, avler et ønske om å komme enda tettere på skuespillerne enn vi gjør her.

Scenograf Olav Myrtvedt har plassert 21 hvite plaststoler på den store scenen, som et bilde på de 21 soldatene som styrtet i døden. Men den enkle symbolikken kommer mer i veien for stykket, og det blir mye surr med stolene som stadig flyttes rundt. I stedet for å hjelpe til å etablere karakterene og grunnlaget for historien, blir det scenografisk grepet til longører. Det gjør at vi mister mye fremdrift spesielt i starten av forestillingen.

Takket være gode skuespillere blir vi etterhvert dratt inn i dramaet, som skrur seg kraftig til etter pausen og blir til gnistrende godt teater.

Skuespillermat

Det sies at ingen­ er mer ibsensk enn ­Arthur Miller. Han beveger seg inn i menneskesinnets kronglete irrganger, og ­viser hvordan valg i fortiden har direkte innvirkning på nåtiden. Det er stykker fulle av skuespillermat, uten så mye å dekke seg bak.

En aldri så liten påminnelse om at teater tross alt er øyeblikkets kunst

Her har regissør Maren Bjørseth fått skuespillerne som evner å lodde dypt nok. Det er fint å igjen få se Petronella Barker i en stor rolle. Miller beskrev moren som en karakter med enorm kjærlighetskapasitet. Barker får frem omsorgen og varmen, men også mange falsetter. Vi ser hvordan hun tviholder på illusjonen om at sønnen fortsatt lever for ikke å miste fotfestet. Midt i alt det tunge og mørke bringer hun også inn humor og letthet. Slik blir Kate en kompleks karakter som er spennende å følge.

Grusom selverkjennelse

Kim Haugen får frem farens kamp for å dekke over tidligere handlinger, med bortforklaringer og løgn både overfor andre og seg selv. Det er svingende godt skuespillerarbeid, der løpet legges «sten for sten». Strevet med å holde fasaden krakelerer gradvis og han ender opp krypende rundt på gulvet med sin grusomme selverkjennelse.

At Hermann Sabado har valgt å gjøre rollen som den gjenlevende sønnen på trøndersk, skurrer litt når resten av familien snakker østnorsk. Vi aksepterer det likevel fort, takket være Sabados sceniske kraft. I oppgjøret mellom far og sønn, som oppleves som stykkets sterkeste scene, får vi et rystende og samtidig sårt samspill.

I det ellers sterke skuespillerensemblet utmerker Tone Mostraum seg med å få fornøyelig mye ut av rollen som nabokone. Med bravur gjør hun også et eget lite nummer ut av å få suffli, lik Leif Juster gjorde i sin tid. En aldri så liten påminnelse om at teater tross alt er øyeblikkets kunst.


Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Anmeldelser