I løpet av sitt 33 år korte liv opplevde Eva Perón en persondyrkelse mange vil hevde bare er helgener forunt. Samtidig er det et sus av Askepott over det hele: Eva Duarte vokste opp i fattige kår på den argentinske landsbyda, dro til byen for å søke lykken som skuespiller, men endte i stedet opp som Argentinas forgudede førstedame.
Etter at hun døde av kreft i 1952, har hun blitt stående som en av Latin-Amerikas fremste politiske ikon fra forrige århundre. Det sterke, sosiale engasjementet for samfunnets fattige var aldri til hinder for at hun også ble et moteikon kjent for eksklusive kreasjoner og dyre smykker.
---
Musikal
«EVITA»
Sangtekster : Tim Rice
Musikk: Andrew Lloyd Webber
Regi: Sara Cronberg
Oversettelse: Christian Ranke
Koreografi: Melker Sörensen
Dramaturg: Marianne Sævig
Musikalsk ansvarlig og kapellmester: Simon Revholt
Oslo Nye Teater, Hovedscenen
---
Karisma
Det er 45 år og et drøss priser siden Tim Rice og Andrew Lloyd Webber, inviterte til urpremiere på historien om Eva Perón, bedre kjent som Evita. At musikalen ble filmatisert med Madonna i tittelrollen, hører også med til radarparets suksesshistorie.
På Oslo Nye blir Natalie Bjerke Roland forestillingens naturlige midtpunkt i rollen som Evita. Musikalsk balanserer hun det vemodige med det kraftfulle, hun er både skjør og full av en karisma, vi tror kan nå maktens tinder. Ikke minst har hun en stemmeprakt som tåler trøkket som kreves fra start til slutt. Pustepausene er nemlig få.
«EVITA» er ingen musikal i tradisjonell forstand der skuespillerne innimellom bryter ut i sang. I stedet er manuset blottet for ren replikkføring, og vi får servert musikk fra start til slutt. Det gir følelsen av å overvære en opera snarere enn en musikal, uten at komponist Andrew Lloyd Webber lar seg sette i bås. I miksen av ulike sjangre – av rock, latinamerikanske rytmer, klassisk opera og en dæsj skurrende samtidsmusikk, blir «EVITA» til et verk som stadig byr på overraskende vendinger.
I motsetning til den mer storslåtte originalen, er forholdene skalert ned i Oslo Nyes versjon
Tango for to
I rollen som president Juan Perón viser Sindre Postholm fint scenenærvær, men har mindre å spille på og blir en mer tilbaketrukket karakter. Da har Kim Helge Strømmen en mer takknemlig oppgave som stykkets forteller, Che. Som en observatør fra sidelinjen gir han en tiltrengt ro, et skråblikk og et spenn til scenefortellingen.
I motsetning til mange musikaler bunner «EVITA» i rent historiske hendelser, der det politiske alvoret blir som en klangbunn for historiefortellingen. Dette griper spesielt sterkt i scenen der publikumssalen opplyses og vi med ett innlemmes i forestillingen. Med Evita på talerstolen, utgjør vi folkemassene som er i ferd med å vende oss mot eliten. Et enkelt, men treffende regigrep som tydeliggjør essensen i teksten til manusforfatter Tim Rice: Definisjonsmakten skal ligge hos folket! Ikke minst gjenspeiles dette i bruken av tango, som er en viktig del av argentinsk folkekultur. Ved å la følelsene mellom Eva og Juan utspille seg gjennom tangoen, integreres budskapet på elegant vis.
Myter og maktkamp
I motsetning til den mer storslåtte originalen, er forholdene skalert ned i Oslo Nyes versjon (som er en samproduksjon med Aarhus teater.) Det er likevel imponerende hvor svulmende lyd det lille ni-manns orkesteret klarer å lage under ledelse av Simon Revholt. Og hvor mektige tablåene blir til tross for en relativt sparsommelig scenografi.
Det er likevel ikke til å stikke under en stol at Tim Rice manus utelater mange kontroverser: Evita deltok aktivt med å bygge myten om seg selv og passet på å bli fotografert når hun ga hjelp til de trengende i slummen. Hun fikk kritikk for å bedrive klientelisme, for at velferdsgodene ble delt ut som personlige gaver i stedet for å være rettigheter folk hadde krav på fra staten. Andre igjen vil påstå at hun mest av alt bistod sin mann i maktkamper.
Innfrir
At Evita tilbrakte over tjue år etter sin død i balsamert tilstand i til sammen tre land, og utgjorde en politisk kraft som det nye regimet var redd for, hører også med til historien som er utelatt. På musikalers vis er historien grovkornet fortalt, der temaer som makt og nestekjærlighet tas opp uten at man egentlig går i dybden av det. Det dokumentariske kan som kjent fort bli til hinder for det suggererende.
Når forestillingen treffer er det ikke fordi den er full av nyanser, men fordi den vet hva som gjør en god musikal. Slik Eva Perón forstod hvilke krefter som er i sving når folk samles om noe, og hvor viktig det var å overbevise om at hun var en av dem, forstår det kunstneriske teamet bak denne forestillingen hvilken kraft det ligger i å innfri sjangerkravene: «EVITA» byr på en tydelig hovedperson, en fengende (kjærlighets)historie og musikk som appellerer umiddelbart til følelseslivet.
