Samisk avmakt

Handlingen i Straff er lagt til nomadeskolene som mange samiske barn på svensk side av Sápmi ble sendt til. Disse nomadeskolene tilsvarte internatskoler, og barna ble sendt dit fra de var sju år gamle. De fikk bare komme hjem i feriene. I romanen ligger nomadeskolen ganske nært hjemstedet til barna det fortelles om, og den korte avstanden forsterker det grufulle i barnas opplevelser. Samtidig forsterker det avmakten de samiske barna og deres foresatte må ha opplevd.

---

Roman

Ann-Helén Laestadius

Straff

Oversatt av Magne Tørring

415 sider, Aschehoug

---

Lite som overrasker

Ann-Helén Laestadius lar leseren følge fem barn som gikk på nomadeskolen i 1950-årene. Handlingen veksler mellom skoletiden på 50-tallet og deres voksenliv på 80-tallet. Romanen ønsker å vise hvordan traumene fra skolen var umulig å bearbeide og snakke om i voksen alder – for samisk skulle man ikke være, og overgrep ble ikke snakket om. Dermed ble hvert enkelt barn alene med opplevelsene sine.

Selv om historiene er sterke, rommer de likevel lite nytt. Det er ikke noe som overrasker, verken i de enkelte fortellingene eller i romanens oppbygning og struktur. Laestadius bringer rett og slett lite nytt til torgs. Noen ganger står dette nærmest åpenbare i veien for romanens grunnleggende alvor.

Fem skolebarn

Straff er basert på virkelige hendelser. Utfordringen boka raskt møter, ligger i å la virkelighet bli fiksjon med de litterære grepene det krever. For boken har også en misjon, nemlig å belyse og løfte frem en skamplett i svensk skolehistorie: Nomadeskolebarnas opplevelser og konsekvensene det fikk for dem. Det skaper utfordringer både i karakterbygging, spenningskurve og dramaturgi.

For det tar tid å bli kjent med (minst) fem ulike skolebarn, deres bakgrunn og personlighet, særlig når kapitlene er relativt korte og hvert kapittelskrifte er et bytte – både av hovedperson og tid. Om det handler om Else-Maj i 1950 i ett kapittel, er Anne-Risten i 1985 hovedperson i det neste.

I det store og det hele har romanen få gnisninger av verdi

Disse hoppene er med på å skape et rikt bilde. Men karakterer og handlingsmønstre er forutsigbare, både hos barn og voksne. I den grad at det eneste jeg overraskes over, er at ingen av de barna som har en sentral plass i romanen viser seg å være skeive. I det store og det hele har romanen få gnisninger av verdi.

Hjerteløst

Skurken i historien er nomadeskolens hjerteløse husmor, som mishandler barna både fysisk og psykisk. Frykten og skadene hun påførte barna blir værende ved dem også som voksne. Når husmor en dag er tilbake i bygda, vekkes godt begravde minner til live.

Baksideteksten til boken fremstiller husmors tilbakekomst som et plot-tvist, men det er det ikke. Her kunne Laestadius skrudd til spenningen og utviklet nye sider ved karakterene når de møter sitt levende mareritt i døra. Dessverre blir husmors tilbakekomst nesten uvesentlig, og med det uteblir spenningen.

Det er heller en annen som blir bokens mest interessante. I prologen møter leseren Anna, som også jobbet ved nomadeskolen. Hun ble en slags reservemor for barna, en som hvisket trøstende ord på samisk til dem når det stod på som verst. Men Anna forsvant brått, og barna følte seg sviktet. Likevel blir Anna en slags reddende engel for dem i løpet av boka, en som får dem til å møtes og snakke sammen for å bearbeide traumene.

Små rom for leseren

Laestadius har et bilderikt språk, hun skriver frem by- og bygdelandskap så det er lett å se det for seg. Hun lar de fem barna ta ulike veivalg i livet, men det blir likevel forutsigbart. Romanen hemmes av at det meste er uttalt og tydelig forklart. Det etterlater små rom for leseren til å skape sammenhenger selv.

En tilsvarende innsigelse er hvordan de fem karakterene besitter et raseri de ikke helt vet hva de skal gjøre med eller hvor de skal rette hen – det finnes ingen som tar ansvar for uretten de ble utsatt for. Denne retningsløsheten forsterkes ved at fremdriften i boken går sakte. Det virker også som om forfatteren nesten skylder karakterene sine at det skal gå bra med dem til slutt.

Retningsløst

Og det er kanskje her problemet ligger. Laestadius har så stor respekt for og kjærlighet til karakterene hun skriver om at hun ikke utfordrer dem. De siste årene har fortellinger om overgrep og undertrykkelse av samiske skolebarn – heldigvis – blitt løftet opp og offentliggjort slik at bevisstgjøring og forsoning kan finne sted. Laestadius er en av mange som bidrar her.

Men litteraturen trenger mangefasetterte personer, romaner trenger dramatisk spenning, fiksjonen trenger gåter, konfrontasjoner, overraskelser, tilspissing, dikt og forbannet løgn for historiens skyld. Når romanen ikke våger nok rent litterært, blir den retningsløs og mister relevans.