Et tastetrykk unna liv og død

Kristian Hegertuns debutroman Underspill tar oss med inn i maktas korridorer, og de indre kvalene til en ung, nyutdanna byråkrat. Når vi tenker på «makta», understøtta av tittelen på NRKs serie om Arbeiderpartiet, er det gjerne toppolitikere og Stortinget vi ser for oss. Men Hegertun viser hvordan beslutninger tas med et tastetrykk på kontorer der ansvaret ikke er like tydelig formulert. Også beslutninger som står om liv og død.

Hovedpersonen, Johan, får jobb i Forsvarsdepartementet rett fra Blindern, uten å føle seg særlig kvalifisert. Til å begynne med leser han seg opp på proposisjoner, klikker seg gjennom eposter og blir så smått kjent med kollegaene i cellekontorene rundt ham. En dag tikker det inn en epost fra en krigsveteran som skal ryste ved den frakobla holdninga han blir opplært i.

Når vi først møter Johan i boka, er denne hendelsen tilbakelagt i tid. Nå befinner han seg i eksil langt nord, på Værøy, stedet hvor veteranen sendte henvendelsen fra. Hvordan og hvorfor har han søkt tilflukt her?

En uutgrunnelig figur

Fra romanens start skapes en spenning, i klassisk krimformat. Fortellinga skildres med en henvendende tone fra Johans perspektiv, som også vekker en genuin interesse for hans historie. Det er tydelig at det ligger noe dramatisk bak avgjørelsen om å flykte fra jobb og leilighet i Oslo til et avsidesliggende hus på Værøy. Usikkerheten knyttet til om avgjørelsen skyldes en indre eller ytre krise (eller begge), pirrer nysgjerrigheten.

---

Roman

Kristian Hegertun

Underspill

168 sider, Flamme 2024

---

Johan sjøl er en noe uutgrunnelig figur, noe han på sett og vis forblir ved bokas slutt. Et strålende parti tar oss imidlertid tilbake til studietida og hans syn på samfunnsvitenskapen i motsetning til teologien, som han var innom et års tid. Her blir Hegertuns ellers direkte og nedstrippa prosa essayistisk i stilen, med utforskende tankerekker og elegante setninger.

Teologiens trøst

Teologien ga Johan en opplevelse «av en slags binding til historien, til noe som ikke var sikkert, men som tross alt forfulgte tråder innvevd i vår kulturkrets». Møtet med samfunnsvitenskapen, er at alle erfaringer og tanker blir spredte og uthulte. Det fører ham inn i en desillusjon og kjedsomhet.

Et strålende parti tar oss tilbake til studietida og Johans syn på samfunnsvitenskapen i motsetning til teologien

—  Sigrid Elise Strømmen

Denne kombinasjonen av en frakobla holdning og ønsket om tydelige «tråder», blir fascinerende framstilt som en forutsetning for at han trives i byråkratiet:

«Alle saksnumrene, alle dokumentnumrene, alle loggførte mailer og alle loggførte telefonsamtaler. Her finnes alt sammen, og sakte begynner jeg å få følelsen av å dytte samfunnsordenen i den retning jeg er ansatt til å dytte den i.»

Johans manglende tro på at man kan endre verden, kontrasteres med hans alkoholiserte og engasjerte venn Felix. «Felix var en fyr som tok det meste alvorlig, jeg var det ikke. Ikke da.» Sjøl om den sentrale handlinga i boka er forankra i et for de fleste lukka rom, er det mye som berører mer grunnleggende spørsmål ved tilværelsen. Hvilket ansvar har enkeltindividet, hva er handlingsrommet vårt?

Byråkratens hverdag

Beskrivelsene av byråkratens hverdag er treffende, uten å bli like kjedelige som dagene på overflaten kan se ut. Her utnytter Hegertun et mer mekanisk språk, strippet for innlevelse. Det er også humor i hvordan setningene sirkler seg inn i seg sjøl, med gjentakelser og tåkeprat:

«Men å skrive et rundskriv som bekrefter den rettstilstand lovens bokstav, i forskrift, ikke i lov, strengt tatt allerede foreskrev, kan sette departementet i dårlig lys, og da i siste instans den politiske ledelsen, så da velger man kanskje et ordinært styringssignal i de styringskanaler man i styringsdialogen har til rådighet.»

Ettersom fortelleren har en eksplisitt hendelse og utvikling han vil formidle, er det berettiga at historien har store hopp i tid. Jeg savner likevel noe mer innblikk i Johans liv utenom kontoret, for bortsett fra noen kvelder med Felix får jeg ikke helt grep om hvem han er. Jobben er det viktigste for fortellinga, og kanskje for Johan, men det kunne vært fruktbart å se hvordan jobben ytterligere forsterker hans holdning til omverdenen.

Enkelthenvendelsen

Eposten som skal sette Johan ut av spill, begynner nokså harmløst. Veteranen anklager departementet for å ta for lett på å sende soldater i krig, samtidig som at de holder igjen på budsjettpostene som går på utstyr og hjelpemidler. Johan konfronteres av sannheten i anklagen, men synes å håndtere det greit, med et svar som klareres fra hans overordnede.

Når veteranen ber om et fysisk møte, er det menneskeligheten i denne mannen de omtaler som «enkelthenvendelsen», som får Johan til å miste maska. Apparatet rundt ham klarer likevel å avverge krisen, foreløpig.

Overgangene kan i blant framstå som forhasta

—  Sigrid Elise Strømmen

Til å begynne med er vi i år 2000, før terrorangrepet 11. september, før den arabiske våren og før 22. juli. Det framstår som en renere, mer uskyldig tid, samtidig som at Norges lojalitet til NATO allerede har sendt landets styrker i krig ved flere anledninger. Ettersom årene går og Johan bevitner de nevnte rystende hendelsene, er menneskeligheten fra den første enkelthenvendelsen som en stein i skoen.

Når vi kommer til 22. juli, har Johan fått ny jobb i Justisdepartementet, noe som plasserer ham i Høyblokka når bomben smeller. Dette åpner for sterke beskrivelser av kaos og sjokk, men vendingen til at han jobber der, skjer noe brått. Ellipsene i handlinga kan forsvares ved at fortelleren nettopp befinner seg på avstand, geografisk og temporalt, til hendelsene. Likevel kan overgangene i blant framstå som forhasta.

Et forsvar for mennesket

Både i scenene fra Oslo, med Majorstuas sidegater og rutene han tar til og fra jobb, og med lyset, vinden og den eldre naboen på den nordlanske øya, skaper Hegertun en virkningsfull dynamikk i teksten. Her kobles vi på Johans fysiske væren i verden og kan ane en lengsel etter å forsvare den, også i departementets embete.

Underspill er et forsvar for «sakens gang» og byråkratiet som maktas fotsoldater, og samtidig en kritikk av umenneskeliggjørende prosesser. Forfatteren har et originalt blikk for detaljer og en språklig teft som gir liv til mennesket på begge sider av tastetrykket.

Kristian Hegertun har tidligere vært anmelder i Vårt Land.