---
Teater
«Anna Karenina»
Av Lev Tolstoj
Dramatisert av Helen Edmundson
Regi: Maren E. Bjørseth
Koreografi: Ida Wigdel
Scenografi: Olav Myrtvedt
Kostymedesign: Alva Brosten
Lysdesign: Norunn Standal
Musikk og lyddesign: Alf Lund Godbolt
Maskeansvarlig: Wibke Schuler
Dramaturgi: Marianne Sævig / Kristofer Blindheim Grønskag
Centralteatret, Oslo Nye
---
Anna Kareninas baling med å koble kjærlighet, familietilværelse og sosial tilhørighet, kan høres ut som en litt støvete problemstilling. Når historien likevel treffer, 150 år etter at Tolstoj diktet det hele opp, handler det om en ting som aldri går ut på dato: Lengselen etter lidenskap. På Centralteatret blir handlingen om en russisk sosietetskvinne som forlater mann og barn for den store kjærligheten, men som ender livet med å kaste seg foran toget, tatt klokt hånd om. Selv om samfunnets normer er annerledes i dag, og brudd på dem ikke er i nærheten av å få like sterke sanksjoner, ligger det mye emosjonelt trøkk i miksen av fornuft og følelser.
Regissør Maren E. Bjørseth får frem imponerende mye av sprengkraften i dette dramaet, selv om oppsetningen også har sine mangler.
Man kommer ikke bort fra at Anna både er en smule bortskjemt og selvopptatt. Wilmann klarer likevel å rettferdiggjøre karakteren og får oss til å føle med henne
— Kjersti Juul
Strålende Wilmann
Da Lev Tolstoj skrev romanen på 1870-tallet, var det ingen tanker om kvinnefrigjøring i spill. Gjennom Annas utroskap og valg om å følge hjertets drivkraft, ønsket han å advare mot å sette egne behov foran familielivet. Vi får likevel et nyansert, psykologisk portrett, snarere enn noen fordømmelse av Anna Karenina. Og på Centralteatret er det nettopp sympati med hennes motiver som når over scenekanten, mye takket være Ine Marie Wilmanns strålende portrettering av tittelrollen.
Man kommer ikke bort fra at Anna både er en smule bortskjemt og selvopptatt. Wilmann klarer likevel å rettferdiggjøre karakteren og får oss til å føle med henne. Hun har noe nakent og sårbart over seg, en tilstedeværelse på scenen der vi kommer på innsiden av tanker og følelser.
Smelter sammen
Scenografien er enkel og fascinerende funksjonell. I åpningen ser vi noe som minner om en paviljong, konstruksjonen løses etterhvert opp i flere ledd, der skuespillerne selv dreier det til forskjellige scenebilder – fra ballsal, til ekteseng, fødestue, tog og ulike byer. Et prakteksempel på hvordan regi, scenografi og skuespill kan smelte sammen til en enhet.
Et dilemma med å iscenesette «Anna Karenina», er Tolstojs valg i å introduserer oss for så mye som sju sentrale skikkelser. De representerer alle ulike perspektiver på den trøblete kjærligheten. På Centralteatret kunne dramaturgien med fordel vært strammet inn, der blant annet historien om den syke broren forsvinner litt ut i ingenting. Sterkest står Levin, en ettertenksom mann med tydelig moralsk kompass, som fort kunne blitt en litt kjedelig karakter.
Eivin Nilsen Salthe viser derimot mange falsetter, han spiller med høy temperatur og gjør Levin til en mer lidenskapelig mann. En som blir avvist i kjærligheten, men som er stor nok til å tilgi.
Koreografert samleie
Når man setter opp et kjærlighetsdrama, vil det viktigste være at det er høy temperatur mellom de elskende. Men i rollen som elskeren Vronsky (Ferdinand Falsen Hiis) savner man mer pågående lidenskap. Hiis får likevel frem mye av det amorøse gjennom en fascinerende, koreografert dans som illuderer et samleie. Her er i det hele tatt flere fine dansesekvenser som forsterker karakterenes kamp. Mens musikk og lyddesign bygger opp om fortellingens fremdrift, der både ballscener og elskovsscener får suggererende driv.
Griper
Kostymene er et annet høydepunkt: Fra Anna svinger seg i en nydelig ballkjole, til å bli mer avkledd og til slutt stå ribbet tilbake med spilene av underskjørtet igjen. Kreative regigrep knytter seg også til rollebesetningen; I stedet for å la én person spille Annas gutt, trer hele ensemblet inn i rollen. Barnets avhengighet blir forsterket når hun står der som en søyle med alle klamrende til seg.
Det blir et gripende bilde på hvor bundet mor og barn er. Slik blir «Anna Karenina» til tross for svakheter, også full av nydelige eksempler på hvor sterkt det griper når teaterets ulike virkemidlene får spille på lag.
