Skuffende om døde som våkner

Manuset har Hvistendahl laget i samarbeid med den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist. I hans første roman, La den rette komme inn, får mobbeofferet Oscar hjelp av vampyren Eli til å bli kvitt sine plageånder. Boka ble svært populær og senere filmatisert.

Parallelt arbeidet Lindqvist med horror-skapende elementer i novellen Grensen. Da den kom som film i 2018, skrev jeg i Vårt Land at «film som berører, kan ikke alltid være koselig. Av og til må vi tvinges over grensen til det ubehagelige.» I all sin gåtefullhet var dette en høyst original og fascinerende historie om individer som ikke passer inn i våre snevre kategorier.

De døde våkner i Groruddalen

Jeg gikk med forventning til visningen av Håndtering av udøde som bygger på Lindqvists andre roman. I boka skildrer han hvordan tusenvis av nylig avdøde plutselig våkner opp igjen en het sommerdag i Stockholm, noen fra graven, andre på likhuset. De begir seg hjem til familien som tar imot dem med blandede følelser – det er nemlig ikke mulig å få kontakt med de levende døde der de vandrer rundt som zombier. Forfatteren drøfter om det finnes et liv etter døden. Særlig sentralt står kjærligheten mellom barn og foreldre.

---

Film

• Håndtering av udøde
• Drama
• Regi: Thea Hvistendahl
• Etter en roman av John Ajvide Lindqvist
• Med: Bjørn Sundquist, Bente Børsum, Anders Danielsen Lie, Renate Reinsve.
• Norge 2024
• 1 time 37 m minutter
• Aldersgrense: 15 år.

---

For meg ble den norske filmversjonen en skuffelse. Filmatisk faller den mellom to stoler, idémessig har den langt mindre å gi enn Grensen.

Handlingen starter i Groruddalen. Hvistendahl er dyktig til å skape en følelse av uro og uhygge da pensjonisten Mahler (Bjørn Sundquist) forlater høyblokka for å besøke sin voksne datter, småbarnsmoren Anna (Renate Reinsve). Lydbildet er imponerende. En vifte surrer i oppgangen, tikkelyden blir en gjenganger som understreker hvordan de begge er brutt ned av sorg over at sønnen og barnebarnet Elias nylig er død og begravet.

Filmen reduserer ideen om de dødes oppstandelse til en framvisning av de dødes forråtnelse.

—  Kristin Aalen

Denne feberhete sommerdagen tar den aldrende Tora farvel med sin elskede Elisabet før lokket legges på kisten. Som et tredje eksempel møter vi standupkomiker Daniel og kona Eva med deres to unge barn. En i familien skal snart rammes av en trafikkulykke og ende i en sykehusseng. Filmspråket er langsomt og dvelende, nesten uten dialog.

I denne stemningen, da strømmen går og en vifte faller ned fra taket, blir døde gravd opp, de bæres hjem eller kommer gående inn døra. En kvinne overrumpler leger og sykepleiere med å røre på seg etter å ha vært erklært død.

Liv etter døden

De dødes oppstandelse er et sentralt begrep i den kristne tro. «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå», heter det i kirkens begravelsesritual. «And though worms destroy this body / Yet in my flesh shall I see God», lyder det i en arie i Händels Messias. Den utrolige tanken er at selv om kroppen spises opp av mark, skal individet gjenoppstå i et nytt legeme. Med et ateistisk ståsted, derimot, er svaret at døden setter en absolutt stopper for livet og lar kroppen råtne og bli til jord.

Det jeg savner i Hvistendahls tolkning, er en evne og vilje til å la ulike filosofiske og religiøse svar dirre med som en undertekst i filmen. I stedet reduserer hun ideen om de dødes oppstandelse til en framvisning av de dødes forråtnelse. Regissøren har, ifølge et intervju i avisa Natt & Dag, lært av patologer hvordan lik brytes ned. Dette gjenskapes i sminkingen av de døde som våkner opp, og i dukken som framstiller den «udøde» Elias.

Så kommer et horror-element inn: De udøde åpner øynene, lager gryntelyder og begynner å glefse. Det virker tidvis makabert. I filmens sterkeste scene tar en avdød livet av et kjæledyr – til fortvilet protest fra menneskene som blir vitner til hendelsen. Slik havner Hvistendahl i zombiefilmen der døde gjenoppstår, vandrer blodige og forråtnede rundt med livløse blikk, jakter aggressivt på de levende for å bite dem, hvilket som regel medfører smitte med et dødelig virus.

En film om sorg

Jeg har sett mange zombiefilmer som fungerer godt, men i Hvistendahls langsomme, nesten tause framdrift blir slike elementer en absurd avsporing. Dypest sett legger hun jo opp til å gi oss et drama der sorg og savn skal bearbeides. Mellom disse to stolene ramler filmen.

På sitt beste lykkes regissøren med å skape scener som drypper av sorg. Tora danser med sin «udøde» Elisabet til Jacques Brels såre sang, «Ne me quitte pas» (Ikke dra fra meg). Det drepte kjæledyret begraves i skogen mens en sørgende ungdom synger «Elskede barn, sov søtt» akkompagnert av fuglesang fra trærne. Annas ømhet overfor sin altfor tidlig døde sønn fører til en vakker sluttscene som sier mye om vår fortvilelse over dødens brutale realitet.

En film bygd på en tekst av Lindqvist kan aldri bli tradisjonell sosialrealisme. Men like fullt skuffer Håndtering av udøde meg fordi de absurde horror-elementene skygger for muligheten til å bearbeide sorg og savn.