Nylig hadde jeg besøk av Rødt-politiker Mímir Kristjánsson og psykolog Peder Kjøs i kirka jeg er pastor i. Felles for dem begge er at de i yngre dager var offensive ateister. Nå takket de ja til å se og høre Markusevangeliet før vi hadde en samtale.
«Mange av ideene vi er stolte av på venstresiden som vi tror vi har funnet på selv, kommer fra kristendommen,» sa Mímir. Peder, som har fortid som gateevangelist for Hedningesamfunnet sa: «Det var barnslig, og jeg vokste fra det. Nå ser jeg at tro er verdifullt.»
Kjøs sa også at han – blant annet – var blitt fascinert av bibelforedragene til den kjente, kanadiske psykologen Jordan Peterson.
Er denne interessen for tro en ny trend? Ja, sier britiske Justin Brierley, og forsøker å forklare hvorfor i boken The surprising rebirth of belief in God (september 2023). En norsk oversettelse av undertittelen, kan være: hvorfor nyateismen ble gammel og sekulære tenkere vurderer kristendom igjen.
Skifte i måten å snakke på
To andre hendelser aktualiserer bokens tema. 20. oktober møtte 3.000 mennesker opp i Stavanger for å høre Jordan Peterson i samtale om teologiske og filosofiske temaer med forfatteren og journalisten Douglas Murray. Murray omtaler seg selv som en kristen ateist. Peterson, som også har skapt flere kontroverser og som av en del blir oppfattet som konservativ kulturkriger, har vært åpen om sin bevegelse mot kristen tro.
Samme kveld var rekordmange deltakere samlet på den kristne konferansen Veritas i Grimstad – med fokus på trosforsvar.
---
Sakprosa
Justin Brierley
The surprising rebirth of belief in God
272 sider, Tyndale Elevate 2023
---
Brierley vil være godt kjent for mange av deltakerne på Veritas. I en årrekke har han ledet podkasten og radioprogrammet Unbelievable?, og har siden 2005 gjennom hundrevis av episoder hatt mange ledende intellektuelle innenfor teologi, filosofi og vitenskap til samtale og debatt – kristne og ikke-kristne. Peterson og Murray er blant dem.
Brierley skriver engasjerende om nyateismens vekst og fall
— Erik Andreassen
I sin nye bok, fordelt på syv kapitler over 259 sider, gjengir han fra disse samtalene, og gjør observasjoner om hvordan intellektuelles måte å snakke om tro på er annerledes nå enn da han først begynte.
Nyateismens splittelse
I bokens første kapittel forteller Brierley engasjerende om nyateismens vekst og fall. Ja, hva skjedde egentlig med nyateismen?
Nyateismen er betegnelsen på den religionskritikken som fikk sitt oppsving midt på 2000-tallet. Det ble utgitt flere svært kritiske bøker av forfattere som Harris, Dawkins, Dennett og Hitchen. Disse ble kalt for nyateismens «fire ryttere», et begrep som ironisk nok er hentet fra Johannes’ åpenbaring.
Selv var jeg pastor for mange unge i denne perioden, og det gikk ikke lang tid mellom hver gang jeg hørte disse rytternes talepunkter postulert av ivrige ateister eller tvilende kristne – de fleste av dem unge menn. Nyateismen var kjennetegnet av en aggressiv og nedlatende holdning til religiøs tro. Dette var tiltrekkende for mange, men det som samlet dem – deres ikke-tro på Gud – skulle vise seg ikke å være et godt grunnlag for fellesskap eller enighet.
[ «Imponerende om jakten på universets hemmeligheter» ]
Spørsmålet ble hvilke grunnlag og kjøreregler som skulle kunne samle en bevegelse som kun hadde avstandtagen til tro som fellesnevner. Hvilke verdier kan man samles om dersom det kun er naturlovene man tror på?
Brierleys beskrivelse av forsøket på å etablere, og begrunne, en mer progressiv og inkluderende «Ateisme+»-bevegelse er illustrerende for dette.
«Imagine»
llustrerende er også hans fremstilling av den mye spilte sangen i Human-Etisk forbunds konfirmasjonsseremonier: John Lennons Imagine. Lennon sier at dersom vi kvitter oss med religion – troen på himmel og helvete – kan vi samles som et stort fellesskap. It’s easy if you try, synger Lennon.
Det er det beviselig ikke, svarer Brierley, og viser på ulike måter hvor skjørt fundament humanistiske bevegelser bygger på, om de skal forsøke å begrunne sine utgangspunkt i et ateistisk verdensbilde. Mange vil løfte frem vitenskap som rettesnor, men Brierley påpeker at vitenskap både kan brukes til å bygge en atombombe og kurere kreft, men ikke fortelle deg hvilke av de to man bør velge.
Humanistenes fremste verdier er kristne, mener Brierley – som gir god plass til historikeren Tom Holland for å få frem dette. Holland argumenterer for at tanker som menneskers likeverd, menneskerettigheter, demokrati og velferdsstat har sine direkte røtter i kristendommen.
[ «Kjell A. Nyhus' bok ga meg lyst til å bli kristen» ]
Langs disse linjene gjengis også nevnte Jordan Peterson. Brierley vil forklare hvorfor Peterson har blitt et fenomen og hva det sier om vår tid, og hva Petersons tanker om kristendom er.
Spørsmålet er om Brierley legger for mye i Petersons interesse for kristendommen. Er kristendommen interessant bare fordi noen opplever den som bedre enn alternativene? Jeg tenker på han jeg traff som sa han var kristen, fordi han «var i alle fall ikke muslim – og islam var jo mye verre».
Brierley skriver overbevisende om hvorfor den kristne historien kan være attraktiv i vår tid – og fungerer
— Erik Andreassen
Peterson og Holland blir i Brierleys bok eksempler på sekulære tenkere som tenker nytt om kristen tro, som ser verdien av Bibelen og den kristne fortellingen og som skulle ønske den var sann, og ikke bare at den var meningsfull. Jeg blir samtidig spørrende til om vi her ser konturene av en ny form for sekularisme, hvor man bevisst vil ha kristendommens verdier, narrativ og gode effekter, men ikke tro?
Brierley skriver overbevisende om hvorfor den kristne historien kan være attraktiv i vår tid og også fungerer. Han skriver godt om Bibelens troverdighet, om hvordan nye funn i vitenskapen ikke utelukker Gud, og det er inspirerende å lese fortellingene om hvordan ulike intellektuelle har blitt kristne i nyere tid.
Vi får imidlertid ikke noe tall eller anslag på hvor mange disse egentlig er. Kanskje Brierley har funnet frem til de fleste av dem?
Ny trosinteresse
Boken er på sitt dårligste når den noen ganger vikler seg inn i komplekse temaer om astrofysikk og determinisme, og er på sitt beste når den løfter blikket og henter inn de klokeste svarene fra hele bredden av den kristne kirken.
[ Dette mener anmelderne om Pollestads bibeloversettelse ]
Brierley utfordrer kirken til å omfavne sin «rarhet» og det genuint kristne. Det er også troverdig at Brierley får frem at ingen tenker seg hele veien frem til tro. Han sier vi som kirke må gi folk lyst til å tro at kristen tro er sann, ved å vise dem hvorfor den kristne historien gir dyp mening – før vi deretter viser dem hvorfor historien er sann.
Men på dette siste punktet kommer Brierley til kort, som alle apologetiske forfattere før han. Jeg tror ikke Peder Kjøs og Mímir Kristjánsson ville blitt overbevist av argumentene i Brierleys bok. Men boken gir en troverdig forklaring på hvorfor de er to blant mange intellektuelle som tenker nytt om tro, og som vil delta i en åpen samtale om det.
