Kaffe Kanin Snøklokke Borte heter boka. Den forteller om bestefar Kaj, som er så glad i blomster og kan de latinske navnene på rams. Og om bestemor Gerda, som er en rund og god gammeldags husmor, og om barnebarnet som er jeg-personen i boka. Bestefar kaller henne Nøste. De tre er mye sammen, legger puslespill og løser kryssord og har det hyggelig rundt kaffebordet.
Men en dag husker ikke bestefar det blomsternavnet han vil komme på. Og han begynner å gjøre rare ting, som å dekke på med høye vinglass når de skal drikke kaffe og han puffer alle puslespillbrikkene ned på gulvet i affekt. Bestemor blir irritert, men Nøste forsøker å hjelpe: «Jeg gjemmer alle bestefars glemte ord i en eske. Jeg har det travelt fra morgen til kveld.»
Mangler lekens ville innfall
Skildringen av hvordan begynnende demens kan arte seg virker troverdig. Mindre sannsynlig er kanskje barnebarnets takling av det som skjer. Med mindre man tenker på det som en lek, kanskje? Skjønt da mangler noe av lekens ville innfall. Det blir noe litt tamt og pedagogisk over det hele, midt i all velment godhet.
Dette inntrykket befestes av at boka er utstyrt med et etterord. Vigdis Irene Ween, som er demensrådgiver i Nasjonalforeningen for folkehelsen skriver et par sider om demens, om å glemme, om minnearbeid og verdien av å skape gode stunder. Dette er åpenbart ment for en voksen leser.
---
Bildebok
Betina Birkjær og Anna Margrethe Kjærgaard (ill.)
Kaffe Kanin Snøklokke Borte
Oversatt av Ingvil Jortveit Lauvland
IKO-Forlaget 2023
---
Gammelmodig
Det er fint samsvar mellom tekst og bilder i boka. Sammen skaper de et lunt preg, ja egentlig mer enn det – vi tas med til noe fortidig. Her er ikke en eneste skjerm – bortsett fra lampeskjermen. Interiøret er gammelmodig, kjelen på komfyren, bildene, pyntegjenstandene og kaffeduken – det lukter nærmest kaffe og kamferdrops. Men at det er koselig, skal ingen benekte.
Anna Margrethe Kjærgaard har ført sine akvarellpensler så fint over sidene og skapt dette milde, hyggelige bestemorshjemmet. Teknikken passer godt til det som er tema for boka, der fargeflatene er levende, skjøre og litt diffuse. Hun har også skapt tre personer med karakter og fine, individuelle uttrykk både i fjes og kropper. Man ser hvordan bestefar langsomt får fjernt blikk og hvordan Nøste fanger opp situasjonen og vil hjelpe. Det er vakkert.
Det blir noe litt tamt og pedagogisk over det hele, midt i all velment godhet
— Marianne Lystrup
Et snedig grep fra illustratøren er det at hun har plassert enkelte ord halvveis skjult inni bildene. Slik får hun fram hvordan ord kan «gjemme seg» for den som har demens, men det er også et godt grep for å fange interessen til små lesere. Mange barn elsker å lete i bilder, på jakt etter spesielle detaljer.
[ «Sprelsk lek med bestemor og ulven» ]
Mer sprut
Boka er opprinnelig en dansk utgivelse. Oversettelsen av den korte og forbilledlig konsise teksten er for det meste grei, med noen små unntak. Når bestefar sitter ved vinduet og stirrer tomt ut i lufta, er det i overkant aktivt å påstå at han «kikker ut». Likedan henger det litt for mye dansk igjen i denne setningen: «Blomstene ser ut som de ikke har blitt tatt vare på i lang tid.» På norsk sier vi «på lang tid» eller «på lenge».
[ «Koselig, men forutsigbart fra Lunde og Aisato» ]
Slikt betyr ikke all verdens, men likevel. En mer tungtveiende innvending, er at jeg savner et mer troverdig barn av i dag inn i dette. Og en handling med litt mer sprut og uforutsigbarhet. Slik for eksempel Kim Fupz Aakeson og Stian Hole har i sine bøker Eventyr og Ting som blir borte, som også handler om beslektede tema.
Selv om det er ei koselig bok, som på vennlig og ganske vakker måte framstiller det å forholde seg til gryende demens, er jeg redd Kaffe Kanin Snøklokke Borte er for «korrekt» til at den vil oppleves engasjerende for så mange av dagens barn.
