Boka om Ingvar Ambjørnsen blir ikke et sekund kjedelig

Ingvar Ambjørnsen begynte på et selvbiografisk tobindsverk. Det ble 130–140 sider før han i mars 2022 anså hele prosjektet som dødfødt. Uka etter tok Alf van der Hagen kontakt fordi han ønsket å lage en «samtalememoar».

Som Ambjørnsen selv sier: «Det var nesten litt skremmende.»

Noen ganger klaffer timingen. Resultatet er en svært god bok som ikke ett sekund blir kjedelig.

Mange intervjuer

Ambjørnsen er en forfatter som har blitt portrettintervjuet oftere enn de fleste. Hva «vår mann i Hamburg» bedriver der nede, har blitt repetert, ikke til det kjedsommelige, til det er han for spennende, men klisjeene har stått i kø. Ambjørnsen er en høflig mann, «godt oppdratt», og har svart når noen har stilt spørsmål – journalister som fans.

Det er heller ikke første gang han blir intervjuet i bokform. Kristopher Schau kom i 2016 med Oslo – Lillehammer – Hamburg: En samtale med Ingvar Ambjørnsen.

---

Biografi

Alf van der hagen

Ønsk meg heller god tur. Samtaler med Ingvar Ambjørnsen

404 sider, Oktober 2023

---

Jeg kan signere på det Kristopher Schau skrev den gang, at Ambjørnsen er «en av de få konstantene i livet mitt». Han har liksom vært der hele veien. Siden 1987 er det ikke én Ambjørnsen-bok som ikke har blitt lest første uka etter utgivelse. Jeg har også slukt alle disse intervjuene jeg har kommet over.

En del av stoffet i van der Hagens bok er derfor velkjent. Ambjørnsens døgnrytme, rusbruk, erfaringer med tripper – alt det der som tabloidene har skrevet om i alle år. Heldigvis går samtalen mellom Ingvar og Alf også langt dypere, og serverer mye nytt og spennende.

Fiksjon og fakta

Vi får et godt innblikk i en forfatterkarriere som mildt sagt kan kalles vellykket. Ikke minst får vi mange av koblingene mellom romanfigurene og forfatterens egne erfaringer; hva som er fakta og fiksjon i gjennombruddsromanen Hvite niggere; erfaringene fra Lier sykehus, som førte til den første romanen 23-salen; hvordan Elling plutselig dukket opp, forsvant – og dukket opp igjen. Og ikke minst hvordan Dukken i taket er skrevet som en hevn mot en «psykopat» – siden alternativet ville vært en langt mer alvorlig hevn.

Det hele er kronologisk og ryddig lagt opp. Hver gang van der Hagen måtte foregripe begivenhetenes gang, blir han stanset av Ambjørnsen. Tonen mellom intervjuobjekt og intervjuer flyter lett og uanstrengt. Jeg skvetter nesten da van der Hagen omtaler Sarons ham som «nesten uforklarlig dårlig». Selv er jeg dypt uenig i den beskrivelsen, likevel tyder den på en sunn uærbødighet og frihet i teksten.

Definerende opplevelse

Åpningskapitlene gir et nært bilde av oppvekst, foreldre, besteforeldre og andre impulser som preget en ung forfatterspire. Definerende for Ambjørnsens liv, var en opplevelse han fikk allerede som syv-åtteåring: «En transelignende erfaring av svært uvanlig karakter. Den opplevelsen har jeg slitt fælt med å beskrive, for dette er noe som befinner seg bakenfor ordene.»

[ Fra arkivet: Les Min tro-intervju med Ingvar Ambjørnsen  ]

I løpet av boka trekker van der Hagen frem flere eksempler på det som kanskje er forsøk på å beskrive dette i romanform. Innimellom ser intervjueren også røde tråder og overordnede linjer som forfatteren kanskje ikke helt har vært bevisst på selv, men som han kan nikke bekreftende til.

Naturvern og tro

Mest personlig blir Ambjørnsen når det blir snakk om naturvern og tro. Han var tidlig engasjert, hadde sine korte perioder innen både Jesus-folkene, naturvernerne og andre frikere. Skottene mellom de ulike miljøene var ikke så vanntette. Jesus-folkene var frikere, ikke Ten Sing-folk.

De siste sidene leser jeg krampaktig sakte, fordi jeg gruer meg til at boka skal være over

—  David Åleskjær

Han konkluderte til sist med at han ikke har noe i bevegelser å gjøre. Hans syn på jordens framtid er også rimelig mørkt. Selv om han bidrar med spenn til Natur og Ungdom, og har betalt bøter for miljøaktivister, kan det virke som om naturverneren i ham likevel har «mista trua» på at det ikke går den veien høna sparker, uansett.

Uferdige prosjekter

Ambjørnsen nevner flere uferdige romanprosjekter. Ett av dem kan ikke brukes fordi han har lånt elementer derfra til andre romaner. Nysgjerrigheten min trigges. Innimellom skulle jeg ønske det var i litteraturen som i musikkens verden, at det var innafor å utgi remikser og ulike versjoner av samme materiale.

Noen vil nok hevde at flere Ambjørnsen-bøker ER remikser over samme tema. Samtidig er det lite «skomaker, bli ved din lest» over forfatterskapet, for spennvidden er enorm.

Ferdig?

Ambjørnsen sier at en kolspasient ikke trenger å høre frasen om at «du kan ha mange år igjen», og at han heller vil at folk ønsker ham god tur. «Det kan godt hende jeg gir ut flere bøker. Men det kan også hende at jeg ikke gjør det.»

Med denne boka anser han seg uansett ferdig med alle dybdeintervjuer. Det er lett å skjønne. Samtidig er det trist at dette er punktum, for boka kunne godt vært 700 sider tjukkere før denne leseren hadde gått lei. De 404 sidene går uvanlig fort unna. De siste sidene leser jeg krampaktig sakte, fordi jeg gruer meg til at boka skal være over.

[ «Varmt og litt rotete festskrift til Ambjørnsens ‘Elling’» ]

Når det gjelder selve livet, frykter ikke Ambjørnsen den dagen det er over. Men han har et lite håp om noe mer etterpå. «Helt siden ungdommen har jeg hatt vanskelig for å forestille meg at materialistene hadde rett. At alt skulle ende med ingenting. At det ikke er noen hensikt.»

I dag er han åpen for at det kanskje er slik at bevisstheten tar slutt ved døden. Ja, han stiller seg helt åpen, «tror ingen verdens ting». Samtidig er «ateistens tilnærming til dette helt fremmed for meg». De som insisterer på at det ikke er noe etter døden, opplever han like plagsomme som misjonærer som mener å vite nøyaktig hva.

Jeg er såpass egoist at jeg ønsker mannen mange flere år, fordi jeg vil ha flere bøker. Uansett: God tur, Ingvar!