Anmeldelse av «Olav Nygards seng»: Desperat søvn. Kritisk lengsel

Hva skjer når kritikerstanden måler en ny bokutgivelse mot de tidligere bøkene til en gitt forfatter? Svaret synes åpenbart. Forfattere setter sin egen standard gjennom tematikk og skrivemåte, og kritikerne investerer sine forventninger deretter. Det blir litteraturhistoriske kategorier av sånt, men fornyelsen av et forfatterskap kan dermed bli oversett.

Et eksempel i så måte er Tomas Espedals bøker med sitt umiskjennelig særpreg, lydig etterfulgt av en nedsmeltet lysløype av kritikerforventninger.

Jeg kommer raskt på slike tanker etter hvert som jeg – ikke uten motstand – tråkler meg gjennom Erlend O. Nødtvedts nye bok, Olav Nygards seng. Tittelen henviser til noe som kunne minne om oppslaget til en kulturhistorisk undersøkelse, via en gjenstand som eier (eller skal tildeles) en aura av betydning. «Henrik Wergelands seng» ville monnet i så måte, men den lite kjente og ytterst egenartede lyrikeren Olav Nygard?

Det skyldes at Nødtvedt vil samtale med Nygards univers posthumt. I poesiens sammenheng er det mer auraen enn gjenstanden som gir påskuddet til en lyrisk fortelling der hovedkarakteren er en forfatterseng.

Eller for å være mer presis: en blytung holk av et sengelegeme som skal påføre poeten og diktkarakterene mange slags løft.

---

Lyrikk

Erlend O. Nødtvedt

Olav Nygards seng

84 sider, Aschehoug 2023

---

Søvnløshetens mareritt

Jeg finner en gjennomført sekvensform med dikt, dagboksnotater og dialogiske elementer der det er søvnløshetens mareritt som legges under lupen. Poeten forsyner seg fritt av stilistiske virkemidler som bokstavrim, innrim og ordspill. Utropstegnene blir et tegn på det litterære utbruddets beskaffenhet. På sitatnivå veksler gammelt riksmål med antikvert landsmål.

Diktene er også lastet med et utall historiske referanser til litterære og filosofiske verker fra flere kulturkretser, samt et helt kompendium av medisinske begreper. Synkeferdig sengelektyre, altså?

[ «Storarta og burlesk frå Nødtvedt» ]

Den store litterære undersøkelsen bordes fra nygardssengen, med spiriten til Peer Gynts drømmerier, men det blir sakpoesien som får fremlegge den overspente søvnløshetens karakteristika. I gresk mytologi er Thanatos (død) og Hypnos (søvn) begge daimoner og tvillingsønner av Nyx (natten). Det er en gammel forestilling at søvnen og døden er nære slektninger og kompiser, og at den ene lærer den andre å overgi seg. Ved livets grense venter den kosmiske kjærligheten. Ved søvnens grense øver mennesket på overgivelsen.

Nødtvedt gjør sengediktene til en undersøkelse av «menneskeslekters pensum», som det heter et sted, med dypt originale beskrivelser av den urgamle søvnlidelsen og frykten for å slippe klamringen til dagenes lys.

så lenge sinnet betrakter seg selv

kan ikke sinnet falle i søvn

bare når det beveger seg usett og absorberer bildene

oppløses selvbevisstheten

i natt reiser jeg langs egne arterier

...

Jeg vil innvende at han underveis gjør den medisinske og latiniserte begrepsbruken om søvnens fenomenologi, kjemi og nevrologi til en overlesset ornamentikk. Diktboken blir slik interessant nok sitt eget vitnesbyrd, der språket til overmål avspeiler søvnlidelsens underernærte hallusinasjoner og en plaget selvbevissthet. Kanskje også en plaget samtidsbevissthet.

Denne stoffligheten er merkbar som lesemotstand, som om nygardsengens massive innretning gjør diktene gjenstandslike.

[ Jørn H. Sværen vil heller vere stille enn å fylle på med graut ]

Poesiens meditative puls

En tekst som dette berører også den moderne lesningens hastverk, for haster vi ikke fra duppeditt til duppeditt, en informasjonsbit her og en annen der? Gode dikt kan leses i ulike lesehastigheter, særlig hos Nødtvedt, men den poetiske lesningens blikk hviler søkende ved ordene. Poesiens puls er meditativ i sitt vesen, i grenseområdet mellom søvn og våken tilstand, og den kan begynne horisontalt:

...

nå går jeg til sengs

nå stiger jeg ombord

for å avkreve arven

en poetisk åre

Det skulle være en bokstavblind holdning å fordype seg i litterære egenskaper uten å bemerke at disse diktene også rommer fremførelsens potensial. Dette aspektet blir ofte oversett i diktbøker, der vi kritikere værer «svakere partier», uten å spørre om disse passasjenes funksjon.

Poesiens puls er meditativ i sitt vesen, i grenseområdet mellom søvn og våken tilstand

—  Freddy Fjellheim

De litterære nivåskiftene i Nødtvedts komposisjon er åpenbart egnet for en veltrent, rebelsk tunge og et musisk sinnelag. Poeten siterer selv fra Platons dialog Faidros og Sokrates´ gjentagende drøm om nødvendigheten av musisk øvelse. Her er selve gjentakelsen et selvstendig poeng, som om drømmen blir et refreng til det våkne livets musica practica.

Denne diktbokens vitale svakhet består snarere i at disse lettere elementene ikke har funnet en mer rytmisk plassering i forløpet. Til tross for dette vinner forløpets bevegelighet på at stilistiske nivåforskjeller skaper undrings mulighet og lekfull pausering.

sull søstersulls sull

sull natt-og-natts sull

sull søvnblu dernedefras sull

sull grønndunkel eføys sovesus´sull

sull sovsøkesangens lillaslørs sull

...

En ny retning?

Er dette Erlend O. Nødtvedts beste bok? Nest beste, og så videre? Glem det. I en litterær æra da tubelitteraturen tyter i alle salgskanaler er det befriende å registrere at Bergens litterære stjerne ikke faller for den smale berømmelsens nykker. Tvert imot overoppfyller han dem – og for alt jeg vet – gir sitt forfatterskap en ny retning.

Både den spillvåkne forfatter og den søvntappede leser kan i nettene fremover få grunne over den italienske poeten Giuseppe Ungarettis kystordtak:

«Den som sover, fisker ikke».