Anmeldelser

«Dødens kunst» anmeldt: Å nærme seg det aller fjerneste

Edwidge Danticat evner å se dødens alminnelighet og katastrofe med samme blikk. Det er denne bokas største kunst.

Av de bøkene jeg har lest den siste tida, er det denne som i størst grad har preget humøret mitt. Naturlig nok skyldes dette tema for boka: Den haitisk-amerikanske forfatteren Edwidge Danticat (f. 1969) mistet i 2014 mora si til kreft, og skriver om døden fra dette personlige perspektivet og gjennom andre forfatteres skildringer.

I Linn Ullmanns forord introduseres vi for et i norsk sammenheng ukjent forfatterskap, som ifølge Ullmann er et skattekammer av erfaringer. Danticat blei født i Haiti i 1969 og flytta til USA som tolvåring. Da hadde allerede foreldrene hennes emigrert flere år i forveien, og Danticat levd de tidlige barndomsårene langt unna sine nærmeste omsorgspersoner.

Boka inneholder dermed dype, men dagligdagse innsikter om kulturell identitet. Skjønt, det er forholdet mellom mor og datter som er ankeret. Men ankeret blir skjørere idet moras feste i livet slipper tak, og forfatteren må gripe til ordene.

Slik er Dødens kunst også mer enn en personlig beretning og ei tematisk utforskning av døden. Det er ei bok som handler om skriftens forunderlige kraft. Om å forevige et liv, om å bearbeide sorg, og om forsøket på å nærme seg det aller fjerneste.

Et kollektivt sorgarbeid

Idet vinterens første snøfall og rystende nyheter fra verden omringer meg, er det ikke bare temaet for boka aleine som forklarer dens virkning på meg. Mange forfattere har skrevet om døden, men Danticats blikk blir hos meg når jeg tar nødvendige pauser i lesninga.

---

danticat

Memoar

Edwidge Danticat

Dødens kunst. Å fortelle siste kapittel.

Oversatt av Kirsti Vogt

200 sider, Oktober 2023

---

Hun er ikke følelsesmessig utspekulert, hun spiller ikke på strenger for å skape en effekt det er umulig å beskytte seg mot. Hun skriver ikke tungt; setningene er nedstrippede, nærmest enkle i både form og innhold. Innsiktene er ikke banebrytende eller nye, de er heller gjentakende, med stadige henvisninger til andre forfatteres og filosofers ord om døden. Arkivet av andre tekster framstår ufiltrert – på en god måte – fra Christopher Hitchens til C.S. Lewis, Audre Lorde til Albert Camus, Tolstoj til Don de Lillo.

Snarere er det Danticats direkte måte å skrive på om noe som tross alt er så alminnelig – for å sitere Joan Didion, hvis sorgbøker løftes fram – som får teksten til å føles ut som et kollektivt sorgarbeid jeg også tar del i. Når boka springer ut fra og hele veien kommer tilbake til et biografisk forelegg, er den flerstemmige og sjangeroverskridende kvaliteten imponerende i hvor uanstrengt den virker.

Det vil si, kjernen er smertefull og komplisert, men linjene hun trekker, selve bevegelsene i tekstene, får bearbeidinga til å kjennes ut som en helt naturlig del av livet. Beretningene blander seg sømløst, nesten umerkelig, inn i nyhetsbildene og snøen under føttene.

Katastrofer i ulike former

Danticats mor døde slik hun sjøl ønsket seg. Ikke brått, uten mulighet til å forberede seg og ferdigstille livet i sine praktiske bestanddeler, og heller ikke pinefullt langdrygt, slik Danticats far døde flere år tidligere etter et smertefullt sjukdomsforløp hvor døden blei etterlengta. Hun fikk kreft i en anstendig alder, gjennomgikk noen runder med cellegift, før hun til slutt sa nei til en siste runde som framsto mer ulidelig enn å dø.

Også denne formen for «naturlig» død, er en katastrofe i livet til den som blir etterlatt. Danticat skriver om hvordan døden trenger seg inn i drømmene hennes, gjør henne ute av stand til å arbeide eller være med andre enn de nærmeste pårørende. Utenforstående kan vise sympati, men de er aldri ordentlig med henne i sorgen. En av de viktigste ledsagerne blir som nevnt litteraturen, både sin egen og andres, den blir et bindeledd mellom henne og mora etter hun har gått bort.

Beretningene blander seg sømløst, nesten umerkelig, inn i nyhetsbildene og snøen under føttene

—  Sigrid Elise Strømmen

I boka tar hun også for seg katastrofer som flykapringen og de kollapsende bygningene 11. september 2001, og jordskjelvet som rammet hjemlandet Haiti i 2010. Hun skriver om sjølmord og dødsstraff, giljotinen og death row, om poeter som Anne Sexton og Sylvia Plath og om barna som er igjen.

Toni Morrison er en annen forfatter som hyppig trekkes fram, med beretninger fra slavenes flukt til himmelen og mødres drap av egne barn i et forvrengt håp om å redde dem fra et ulevelig liv. Danticat er forsiktig med å dra sammenligninger, og lar i stedet de ulike formene for katastrofer stå side om side, i det Ullmann kaller litteraturens «kor av levende og døde».

Bønn og åpenbaring

I moras siste dager er de næreste stundene når dattera leser til henne fra Bibelen og de ber sammen. Bibellesninga er av moras ønskevers, særlig saligprisningene, men også mer vilkårlige passasjer som dattera googler seg fram til. Hun veit godt at å lese tilfeldige utdrag ut av kontekst ikke er det de fleste prester vil anbefale, men der og da funker det for dem.

Overraskende nok blir det Johannes’ åpenbaring som Danticat dras mot, også etter moras død: «Det føles rart, også for meg, men jeg fant trøst i overfloden av dystre bilder, halsbrekkende tempo og mørkt, men svært poetisk språk». I 14:13 finner hun et sitat som framstår som en befaling om å skrive, med den imperative instruksen til Johannes: «Skriv: Salige er de døde som fra nå av dør i Herren».

Danticat inkluderer også en bønn hun har skrevet, hvor sorgens fortvilelse og moras særegne stemme, til og med humor, får plass. Danticats evne til å se dødens alminnelighet og katastrofe med samme blikk er bokas største kunst. Arbeidet som ligger i denne kunsten, blir dermed ikke bare et sorgarbeid, men et håp.

For å avslutte med Ullmanns innsikt som Danticat har bidratt til å vekke: «Jeg tror håp er et arbeid – et lite, usynlig arbeid vi velger (eller ikke velger) å utføre hver dag i fellesskap, eller kanskje i ensomhet, men alltid på vegne av et fellesskap».

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

Les mer om mer disse temaene:

Sigrid Elise Strømmen

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser