Anmeldelser

En forspilt sjanse om kjønn

Anne Kalvigs selvpubliserte bok om kjønn er ikke rimelig. Og langt mindre strategisk.

Anne Kalvig er en profilert skikkelse i den norske debatten om kjønn; hun er kjent som en feministisk kritiker av den nye flytende, subjektive kjønnsforståelsen.

Nå har hun skrevet bok om nettopp dette: Kjønnstru: Kampen om røynda. Kalvig har faktisk også utgitt boken selv, på sitt nye Medvit forlag, noe den dessverre bærer preg av. Det handler ikke om skjønnhetsfeil, selv om de også finnes. Det handler om at boken er temmelig springende, har store blindsoner og gjør ukloke veivalg underveis.

Sagt annerledes: Det er ikke oppgitt noen redaktør, og det virker heller ikke som at noen redaktør har fått legge hånd på boken.

Kunne blitt viktig

Det er uheldig, for dette er en bok som kunne blitt viktig. Den nye kjønnsforståelsen representerer et paradigmeskifte når det gjelder vårt begrep om selve «mennesket», og ikke minst «kvinnen», som kategori i politikk og samfunn. Og boken er da også aller best når den kaster blikk på hvordan interesseorganisasjoner forsøker å få gjennom endringer på større og mindre felt i norsk politikk og samfunn – ikke bare ved å innføre et tredje kjønn, men også, og mindre kjent, gjennom å avkjønne personnummer.

Til sammen utgjør summen av slike endringer en konkret manifestering av paradigmeskiftet. Dette har betydning særlig for kvinner, og kanskje de aller mest sårbare av dem, som føler at rommet der mannen skal holdes utenfor – kvinnegarderober, krisesentre for kvinner – nå invaderes av de aller mest progressive fanebærerne. At et menneske føler seg som kvinne, gjør imidlertid ikke den materielle tilstedeværelsen av en kropp med penis mindre virkelig for dem som plages av en slik tilstedeværelse.

Dette har også betydning for barn, gjennom opplæring og undervisning, og i forlengelsen foreldre som erfarer at det stilles krav om at barna deltar på arrangementer som det er rimelige grunner til å være skeptisk til.

Ikke til å stole på

Man skulle da også tro at Kalvig hadde forutsetningene for å skrive en viktig bok om dette, gitt hennes bevisste feministiske overbevisning og akademiske bakgrunn. Hun var inntil nylig professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Debatten som foranlediget Kalvigs oppsigelse trekkes frem i boken, og er en inngang til å forstå et grunnleggende problem ved den: Perspektivene som fremsettes er ikke til å stole på.

?

Kalvig skal ha sagt opp stillingen sin fordi deltakelsen i kjønnsdebatten har gjort henne til «skyteskive for ein svertekampanje». Hun er også kritisk til UiS-rektor Klaus Mohn. Kalvig og våpendrageren Kamilla Aslaksen, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Høgskolen i Innlandet, skrev et innlegg der de avkrevde svar fra Mohn: Hvordan kan man legge til rette for en faglig forankret forskningsdebatt om kjønn der akademikere kan delta uten ytringsfrykt?

Et i og for seg betimelig spørsmål, og Mohn svarte, unektelig noe ullent. Det interessante var at Kalvig og Aslaksen likevel så fiendtlige brodder overalt. For eksempel skrev Mohn: Debattkulturen «må vere sakleg og sømeleg, slik at terskelen til ytringsrommet blir låg og takhøgda blir romsleg». Dette ble lest slik: «Når Mohn, i stedet for å svare oss på modent vis, påstår at vi holder oss med gisler, begår personangrep og er ‘uhøvelege’ og ‘usømelege’, bidrar han til det motsatte av ytringsfrihet, nemlig ytringsfrykt og selvsensur.»

Problemet er at sitatene som tilskrives Mohn ikke er å finne i svaret han ga; det nærmeste man kommer er setningen jeg siterte. Det er selvsagt temmelig problematisk for akademikere å feilsitere på denne måten (svaret er ført i pennen av Aslaksen, men Kalvig korrigerer det ikke).

Kanskje Mohn har sagt noe tilsvarende andre steder, eller kanskje Kalvig og Aslaksen av andre grunner er berettiget i å føle det slik, delvis fordi de tolker slike vage utsagn mot en bakgrunn av stygge, spisse kommentarer fra transbevegelsen. Men det er i så fall vanskelig for leseren å ta stilling til.

Ingen nyansering

Dette problemet gjennomsyrer boken: Den krever at leseren stoler blindt på at fortolkningene som legges frem er sannferdige – selv når de helt opplagt ikke er det.

Ta for eksempel Kalvigs forsøk på å etablere forbindelser mellom den moderne kjønnskirurgien og omskjæring av guttebarn. I begge tilfeller handler det om at mennesker «førestiller seg at dei må gjera ting med kroppen for at personen skal kunna bli den han eller ho var meint å vera». Og begge er svært skadelige: Ifølge Kalvig kan gutteomskjæring «forstyrra mor­barn­tilknytinga og amme­etableringa, og mange babyar får deformerte penisar, eller blør i hel», som igjen «skapar fortviling, sorg, traume og helseutgifter i generasjon etter generasjon». Det er ingen nyansering.

Dette er, for å si det veldig pent, en spesiell gjengivelse om gutteomskjæring, særlig i vestlig kontekst. Som leser tvinges man til å stille spørsmålet: Når Kalvig finner det for godt å gjøre denne søkte koblingen, hva sier det om vurderingsevnen som de andre resonnementene hviler på?

Et annet eksempel er at Kari Jaquesson trekkes frem som et «illustrerande» eksempel på at det straffer seg å kritisere den nye kjønnsforståelsen. Nå vil ingen forbindes med Jaquesson, påpeker Kalvig, som mener det handler om de feilaktige anklagene om hennes transfobi.

Men dette er altså en offentlig person som i en debatt om sexkjøpslov ba meningsmotstanderen om å «prøve å suge pikk ti ganger om dagen i et helt år». Det er en person som bare har stilt spørsmål om det kanskje ikke er konspiratoriske forbindelser mellom IS og Israel. Og for å legge til noe fra den siste tiden: Hva visste egentlig Solberg om «pandemien» (ja, Jaquesson setter den i gåseøyne) flere år før den kom?

En bok for en liten menighet

Når slike velkjente sider ved en offentlig person ikke diskuteres, og de tross alt sier en hel del om personens idéverden, så vel som strider mot virkelighetsforståelsen som boken antar som opplagt, mister i alle fall denne leseren det som var igjen av tillit til forfatterens vurderinger.

Dette er en bok for en veldig liten feministisk menighet

—  Andreas E. Masvie

Med andre ord: Det er åpenbart reelle mekanismer som gjør at ganske mange frykter å tenke annerledes enn, og snakke imot, den nye kjønnsforståelsen. Men Kalvig gjør oss ikke så mye bedre skikket til å forstå dem.

Et premiss for Kalvig synes altså å være at virkelighetsoppfatningen som ligger bak den nye kjønnsforståelsen er helt åpenbart gal, og ikke bare det: Hennes perspektiver er helt åpenbart ensbetydende med sannheten.

Dette er ikke en bok for de ganske mange vanlige folk som er kritiske til den nye kjønnsforståelsen og vil ha et språk – og et rom! – for å snakke om det som bekymrer. Dette er en bok for en veldig liten feministisk menighet. Og den menigheten fremstår minst like «religiøs» (som for Kalvig innebærer usanne meningsstrukturer) som det hun anklager forkjemperne for den nye kjønnsforståelsen å være.

Rettelogg: I en tidligere versjon av denne saken sto det at Kamilla Aslaksen er førsteamanuensis i pedagogikk. Det riktige er førsteamanuensis i nordisk litteratur.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser