Skagenrøre, director’s cut

Et jordskjelv har revet California løs fra fastlandet, øya har erklært seg som selvstendig stat og deretter sunket i havet. Internett har kollapset, infrastrukturen er ubemannet og ustabil, det er dramatisk tynt med folk blitt, og sannelig har flora og fauna mistet sine reproduktive evner. Store hetebølger har feid over jordens overflate, flommer har slukt Europa.

Verden er med andre ord i endetiden i Kaj Skagens Bergakrypten, og med det er romanprosjektet også helt i tiden. Apokalyptikk er i våre dager igjen relevant, og boka framstår av den grunn aktuell.

Handlingen i Bergakrypten foregår på mange tidsplan og virkelighetssfærer. I sentrum står Sylvester Litlafosse, et utskudd av en vestlending på 2,22 meter. Fra et postapokalyptisk nåtidsplan (2033) følger vi livet hans i en serie tilbakeblikk – han skriver sine memoarer – helt fram til det innhenter nåtida på aller siste side av romanen.

Sylvester har levd et liv i randsonen av alt som er alminnelig, tidsmessig og trivielt, og er dermed en som klarer seg godt blant de få gjenlevende i den lille bygda Strandebarm. Han kan fiske, sylte, synge, male akvarell og lese russisk, og ikke minst trives i eget selskap.

Store og lille Fosse

Mens strandebarmingen Jon Fosse (Storefosse, kanskje?) har viet sine bøker til via negativa, ord som sirkler inn det som ikke kan sies, har sambygdingen Litlafosse gått i nøyaktig motsatt retning. Også han vil peke på det mystiske, men velger via positiva: Han gir oss et veritabelt ras av paranormale fenomener, personer, bøker, ideer og hendelser.

---

Roman

Kaj Skagen

Bergakrypten. Sylvester Litlafosses erindringer om Sudrøyis undergang

432 sider, Cappelen Damm 2023

---

Her er det gnostisisme, antroposofi, middelaldersagn, færøyske klostre, underjordiske tibetanske verdener, profeter, kabbala, rosenkreuzere, steinsirkler, konspirasjoner, teosofi, dervisjer, levitører, okkulte orgier, mystikk, vanntrommer, apokryfer, psykedelika, sufisme, mystagoger, subud, grottekirker inni grottekirker, esoteriske biblioteker og Kaspar Hausers mor side opp og side ned.

[ «Knausgård vil vise fram umuligheten i eget prosjekt» ]

Da Israels tapte stammer dukket opp på side 155, ble jeg litt letta, for jeg var urolig for om Skagen hadde glemt dem. Kort sagt ser aurom heimi ut til å være stikkordet, altså den andre verden, slik Olav Åsteson fikk oppleve den i sin drøm. Vi snakker altså om alt mellom himmel og jord.

En uhorvelig mengde navn nevnes også i romanen. De er ikke aktører, men referanser. Med andre ord driver Skagen av en eller annen grunn namedropping, og den er like manisk som lista over. Adalbert Morgenstjerne, Porcius Smit, Gershom Scholem og Hølgje Knipetak fra Mæl ad infinitum. Jeg ble uvegerlig sittende og google, noe som tok meg ut av lesinga. Mange av personene har levd, også de med de mest fantastiske navnene, en del har det ikke.

Man blir ganske matt, og det blir man også litt lei seg for at man blir

—  Åste Dokka

Men Skagens univers har enda mer å by på: splintefølger, hareskår, postsjakk, plommebrennevin, storviltjakt, diamantgruver, selbuvotteeksport, den spanske borgerkrigen, russiske feltkjøretøy, arkaisk landsnorsk, tettemjølk, speket rådyrlår, kjerter, glassøyne, hermetisert tiur, fluebinding, drillinggevær, fyrtøy og raspeballer. Det hele er som en Egon-restaurant av maskulin nostalgi.

Alt dette skjer på riksmål, iblandet høystemt nynorsk. Denne særegne formen for samnorsk er faktisk veldig effektfull og bør være til språklig inspirasjon.

[ – Med Jon Fosse har mystikken fått nobelpris ]

Lesematthet

Litterært minner rikdommen av absurde detaljer meg om Jonathan Safran Foers Everything Is Illumniated, det språklig lekne om Erlend Nødtvedts Mordet på Henrik Ibsen. Begge disse to romanene er det underholdende og bevegende å lese, kanskje fordi universene de skaper er tiltrekkende steder for tankens utforskning, fordi de vet å trekke pusten innimellom og fordi de ikke bare framstår som artige.

Skagens totalitet er, selv om den på sett og vis er både komisk og imponerende, dessverre ikke like vellykket. På tross av høy tetthet og raske skifter, blir lesinga seig og treig av det hele. Å lese denne romanen føles som å passe på en monomant dinosaurinteressert sjuåring med sterk formidlingstrang en hel dag. Man blir ganske matt, og det blir man også litt lei seg for at man blir, for det er så mange fine og interessante ting gjemt innimellom. Jeg har lyst til å ha sympati med boka, blant annet fordi den er så annerledes enn mye annet som skrives i dag.

Stillheten i midten av bråket

Hva er så de fine, små tingene?

Jo, det finnes syrlig samfunnskritikk her, og gode innsikter fint formulert av Sylvester. Men på handlingsnivå er satiren for overdrevet og de eksistensielle påstandene ikke gjenspeilet.

[ Intervju med Kaj Skagen fra 2019: «Jeg ville ikke være fri. Jeg ville være fange under en veldig plikt» ]

Boka utgjør også et interessant taushetsparadoks. Selv er den bråkete, og nettopp derfor er det den totale stillheten i den som gjør mest inntrykk: Sokneprest Lampes stille gråt fra prekestolen, Tomas Aquinas’ utbrudd om at alt han har skrevet er tomt snakk, Sylvesters tungekvesting og ikke minst tognpreika, hans eneste gudstjenestegjerning, en preken i total stillhet, der taushet uttrykker alt. Og i midten: Et forseglet brev som forblir uåpnet.

Det hele er som en Egon-restaurant av maskulin nostalgi

—  Åste Dokka

Tematisk er det mest framtredende sporet hovedpersonens livslange jag etter farsfigurer for platonsk dyrking. Det er så mange eksentriske hvithårede guruer i denne boka at jeg faktisk går i surr. Denne farsdriften avtar etter hvert og erstattes av kjærlighet til det jordlige og kvinnelige, representert ved (en) kvinne(r) som er vakker, men skadd, og har to ulike øyne.

Forholdet til samtida er også et tema som undersøkes: Hvordan skal en som føler seg fremmed i verden te seg? Er det flukt hvis man søker andre autoriteter eller oppholdssteder? Er samtidsforakten egentlig forakt for det materielle, ja for kvinnen, mennesket og livet selv?

Det ser ut til at hovedpersonen i bokas siste og sjuende (ja da) del kommer fram til en ro eller en sannhet rundt disse temaene, noe som også innebærer en avstandtaken fra store deler av det livet han har levd. Da kan man spørre seg hva man skal med 400 sider av det livet.