En seier for skuespillerkunsten

Endelig lykkes det på Kanonhallen! Nationaltheatrets bi-scene på Løren har fått mye kritikk for ikke å fungere. Med publikum fordelt på to amfier og en trang scene i midten, har mangelen på nærhet til det som skjer på scenen føltes prekært. I urpremieren på Arne Lygres «I vårt sted» skjer det motsatte. Her kommer skuespillerne så tett på som jeg sjelden har følt det. I et teaterår der det har vært mye konsept, får Lygres finslipte replikker skinne uten regipåfunn eller oppmerksomhetskrevende scenografi. I stedet blir vi tatt tilbake til essensen av det hele – teaterets evne til å speile menneskesinnet og stille spørsmål ved vår tilværelse. I sentrum skinner teaterets gull – Laila Goody, Gisken Armand og Ragnhild Tysse utgjør en skuespillertrio til å bøye seg i støvet av.

Nærhet

Etter den nylige braksuksessen med «Tid for glede», lever Lygre igjen opp til betegnelsen som norsk teaters kanskje fremste menneskekjenner. I kjent Lygre-stil handler «I vårt sted» om relasjoner. Om opplevelser av ensomhet og nærhet, av oppbrudd, sorg og lengsel. Denne gangen er behovet for å ha noen i livet sitt, selve motoren for handlingen som kretser rundt tre kvinner; Astrid har hatt et langt og nært vennskap med Eva. I møte med Sara oppstår et nytt og skjørt venninneforhold som skal defineres. Hvem kan de være for hverandre? På elegant vis utforsker Lygre avstanden man kan kjenne i møte med sine nærmeste, og nærheten man kan føle til en fremmed. Trøsten i å ha noen å kjenne seg igjen i.