Anmeldelser

– Dette er de beste albumene i september

Olav Solvang har skrevet om musikk i Vårt Land i over 40 år. Her er hans ferske favoritter.

Women in Blues – My Precious Blues

Rita Engedalen og Margit Bakken utgjør duoen Women in Blues. På My Precious Blues ivaretar de arven etter den opprinnelige bluesens uttrykk og budskap, hvor menneskeverd, rettferdighet og det kristne håpet har en sentral plass.

Til enkle akustiske toner synger de to telemarkingene om livets harde realiteter, men også om kampvilje, løsninger og utveier; både menneskelig og ved å henvende seg til Gud. Det siste i for eksempel i «I Will Be Ready», «Nobody Can Take My Soul» og «Shine On Me».

De to første sangene er signert Rita Engedalen, som har skrevet fem av de elleve sangene. At hennes egne bidrag føyer seg så naturlig inn blant de tradisjonelle bluessangene på albumet, sier mye om låtskriverferdighetene hennes. Sannsynligvis også om et behov for å ha sin egen personlige, og kvinnelige, stemme i det som formidles.

Sangstemmene til Margit Bakken og Rita Engedalen er forresten så distinkte, rå og utleverende, at det høres ut som de vrenger sjela i hver tone.

Det høres ut som de vrenger sjela i hver tone

—  Olav Solvang

Det har vært sterke kvinner i bluesen før dem. På dette albumet tolker de Clara Smiths «Struggling Women’s Blues»; om en kvinne som slet med både økonomien og ektemannen, men aldri ga opp håpet. I «Let the Freedom Come» gjør Engedalen selv seg til talsperson for kvinner som reiser seg og står sammen.

Den kristne bluesarven har de to norske bluessøstrene fra blant andre Blind Willie Johnsen og Sister Rosetta Tharp. Sistnevnte var en av dem som deres tidligere, nå avdøde, bluesvenninne Kristin Berglund hyllet på Women Rocked the Cradle of the Bluesi 2004.

Rita Engedalen og Margit Bakken utgjør Damer i Blues, alias Women in Blues. De feirer 20-årsjubileum med å gi ut albumet «My Precious Blues» – som alltid med gitarist Morten Omlid om bord. Foto: Bluestown Records

Allerede på soloalbumet Chapels and Bars fra 2012, plasserte Rita Engedalen seg midt imellom kapellet og baren. I albumcoveret skrev hun da, at hun hadde sett livet slik det var begge disse stedene, og at hun kunne forholde seg til det. Det har hun også gjort på samtlige seks soloalbum – nå også på dette duoprosjektet.

På Margit Bakkens soloalbum, On the Other Side fra 2009, hadde hun skrevet alle sangene utenom to. Også her handlet det om å ikke gi opp, og ha troen på seg selv som kvinne og menneske. Men også – i «I’ll Be There – om å søke etter et lys som kunne lede henne gjennom natten.

Deres forrige, og første, Women in Blues-album, Broken Soul Blues fra 2012, var også godt representert med kristne sanger som for eksempel «Get Right Church», «Can’t No Grave Hold My Body Down» og «Lord Help the Poor and Needy».

Det er blitt hevdet at countrymusikken ble født et sted mellom klubbene lørdag kveld og gudstjenesten søndag formiddag. Jeg vil tro det også gjelder bluesen.

Troen på det er ikke blitt svekket etter å ha hørt Women in Blues’ siste album.

Levi Henriksen & Babylon Badlands – 190 decibel kjærlighet

Kongsvingers store sønn, Levi Henriksen, går alvorlig til verks på det fjerde albumet sammen med Babylon Badlands. Det handler om døden og folk vi mister, men også om livsmot og Jesus.

Hvis Levi Henriksen lettet det aller minste etter de gode tilbakemeldingene på det forrige albumet, De utålmodige av hjertet fra 2019, så har han plantet begge føttene ettertrykkelig på jorda igjen.

Det handler om døden og folk vi mister, men også om livsmot og Jesus

—  Olav Solvang

Det gjelder musikken; den jordnære, melodiøse og live-pregede rockemusikken, tydelig inspirert av Tom Petty & The Heartbreakers, Ulf Lundell, Bruce Springsteen, og litt også ungdomsheltene hans, The Ramones.

Det gjelder også tekstene; som graver dypt i sjela og i jordsmonnet. Det handler om liv og død, som to uadskillelige følgesvenner.

Med sin begrensede, men kledelige og karakteristiske sangstemme, formidler – nesten proklamerer – Levi Henriksen historiene sine. At han som forfatter behersker roman- og novelleformatet, visste vi. Det er heller ingen overraskelse at han på nytt tar et solid grep om de den korthugde rockepoesien.

«Alle mine døde» handler om savn og sorg etter de som har gått foran oss ut av livet. Både Levi og Babylon Badlands-kompisene hans er over sin første ungdom, og må ta farvel med stadig flere. Trommeslageren i bandet mistet dessuten kona i kreft under innspillingen. Det er så det merkes på plata!

I «Så jeg lot det brenne» får vi høre om smerten kunstnere – som Levi Henriksen selv også, vil jeg tro – kan kjenne på når de møter seg selv og andre utenfor profesjonen sin. Igjen en historie dypt til beinet i det menneskelige.

I «Baklengselvas blues», med tekst av Henning Kvitnes, og med en Leonard Cohen-inspirert melodi, synger Levi Henriksen, som har uttalte at han regner seg som en av de nye predikantene våre, om «Jesus og rus, harpesang og blues». Men også om det forjettede land, hvor han snart skal møte Jesus.

Pinsevennen i Levi Henriksen presenterer seg også i «Halleluja og amen», og i avslutningslåten «Evangeline» (av det latinske ordet evangelium). Kanskje er den inspirert av Ulf Lundells sang med samme navn?

Evangeline er uansett Henriksens «medisin». Kanskje vitner albumtittelen, 160 Decibel kjærlighet, også om hjelp av en annen verden?

Reflex – Jubilation – 50 Years 1973–2023

Det er ikke så ofte det kommer norske kristne koralbum for tiden. Enda mer sjeldent er det at et kor som har holdt på i 50 år, og hatt samme dirigent i 46 av dem, gir ut både nye og remastrede eldre sanger som inspirerer og begeistrer.

Martin Alfsen

Fra å være et menighetskor for tenåringer i Østre Frikirke i Oslo på 1970-tallet, utviklet Reflex seg til å bli et semiprofesjonelt ungdomskor. De fikk sangere og musikere fra andre kirkelige sammenhenger, de ga jevnlig ut plateinnspillinger, og de turnerte i inn- og utland.

Mye på grunn av dirigenten Martin Alfsen, som både hadde klassisk utdannelse og en genuin interesse for gospel og annen populærmusikk, ble Reflex raskt et av landets ledende og mest musikalsk allsidige kristne ungdomskor. Samtidig har kortet alltid hatt hovedvekten på et forkynnende og bibelbasert tekstmateriale.

På albumet Jubilation – 50 Years 1973–2023 er det både tradisjonell, og mer moderne, gospel, men også fengende pop, rock, soul, salmer, jazz, lovsang og hiphop. Frem fra glemselen-effekten er minimal.

Blant høydepunktene er Alfsens egne «Like a Mighty River» (som også er innspilt av amerikanske Kurt Carr Singers) og «Det er ditt ord». Begge med dyktige Lillian Haugesten Edsberg som solist. Et annet høydepunkt er «Tilgi Oss», med solisten Dag Rønning.

Måten koret synger «Levende steiner» og «Vi vil synge til din ære», alene, uten solister, vitner om at en enkel og god melodi framført av engasjerte sangere kan være nok.

Naturligvis hjelper det med profesjonelle og dyktige musikere, og en like gjennomgående god produksjon, som preger hele albumet.

Når Reflex samtidig med denne jubileumsutgivelsen, i oktober turnerer i Tyskland for fulle hus, vitner det om et kor og en dirigent som slett ikke har tenkt å legge inn årene.

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser